En stille rasling av papir, den milde strømmen av blekk på rispapir – slik begynner historien om japansk maleri, som slynger seg gjennom århundrene som en stille elv. Mens oljemaleri i Europa overvelder sansene med dramatisk lys og overdådige farger, er japansk kunst avhengig av det usagte, det suggestive, det som ligger mellom linjene. Japans nasjonale historie, preget av lange perioder med isolasjon og plutselige åpninger, gjenspeiles i kunsten: den er en refleksjon av balansen mellom tradisjon og innovasjon, mellom nærhet til naturen og urban modernitet. Tenk deg å se på et ukiyo-e-tresnitt av Hokusai: «Den store bølgen utenfor Kanagawa» ruver, mektig, men full av eleganse, mens Fuji-fjellet fremstår nesten sjenert i bakgrunnen. I motsetning til den italienske renessansen, som satte menneskeheten i sentrum, forblir naturen alltid hovedrollen i Japan. Kunstnerne – fra Sesshū Tōyō, hvis monokrome landskap virker som meditasjoner, til Hiroshige, som fanget øyeblikkets flyktighet med sine fargetresnitt – visste hvordan de skulle feire det flyktige, det forbigående. Selv i fotografiet fra det 20. århundre, som det til Daidō Moriyama, forblir denne følelsen av det forgjengelige: kornete svart-hvitt-bilder som fanger det pulserende livet i Tokyo, virker som moderne motstykker til de gamle tresnittene. En overraskende detalj: teknikken med fargetresnittet, som modnet til perfeksjon i Japan, inspirerte senere de franske impresjonistene. Monet, van Gogh og Degas samlet japanske trykk og studerte den flate komposisjonen, de dristige detaljene, reduksjonen til det essensielle. Men mens maleriet i Frankrike ble en scene for lys, forble det i Japan et sted for stillhet, for kontemplasjon. Takeuchi Seihōs akvareller, for eksempel, der en enslig trane står på en snødekt bakke, sier mer om den japanske sjelen enn tusen ord. Og selv i dag, i samtidskunsten til Yayoi Kusama, skinner de gamle mønstrene fortsatt gjennom: prikker, repetisjoner, leken med tomhet og fylde – et ekko av århundregammel estetikk. Enhver som engasjerer seg i japansk kunst, går inn i et rom der det usynlige er like viktig som det synlige. Her blir papirets hvithet havet, penselstrøkene et vindpust, motivet en meditasjon. For kunstelskere og samlere av kunsttrykk åpner det seg en verden der hvert bilde er en invitasjon til å stoppe opp – og til å oppdage hva som er essensielt i stillheten.
En stille rasling av papir, den milde strømmen av blekk på rispapir – slik begynner historien om japansk maleri, som slynger seg gjennom århundrene som en stille elv. Mens oljemaleri i Europa overvelder sansene med dramatisk lys og overdådige farger, er japansk kunst avhengig av det usagte, det suggestive, det som ligger mellom linjene. Japans nasjonale historie, preget av lange perioder med isolasjon og plutselige åpninger, gjenspeiles i kunsten: den er en refleksjon av balansen mellom tradisjon og innovasjon, mellom nærhet til naturen og urban modernitet. Tenk deg å se på et ukiyo-e-tresnitt av Hokusai: «Den store bølgen utenfor Kanagawa» ruver, mektig, men full av eleganse, mens Fuji-fjellet fremstår nesten sjenert i bakgrunnen. I motsetning til den italienske renessansen, som satte menneskeheten i sentrum, forblir naturen alltid hovedrollen i Japan. Kunstnerne – fra Sesshū Tōyō, hvis monokrome landskap virker som meditasjoner, til Hiroshige, som fanget øyeblikkets flyktighet med sine fargetresnitt – visste hvordan de skulle feire det flyktige, det forbigående. Selv i fotografiet fra det 20. århundre, som det til Daidō Moriyama, forblir denne følelsen av det forgjengelige: kornete svart-hvitt-bilder som fanger det pulserende livet i Tokyo, virker som moderne motstykker til de gamle tresnittene. En overraskende detalj: teknikken med fargetresnittet, som modnet til perfeksjon i Japan, inspirerte senere de franske impresjonistene. Monet, van Gogh og Degas samlet japanske trykk og studerte den flate komposisjonen, de dristige detaljene, reduksjonen til det essensielle. Men mens maleriet i Frankrike ble en scene for lys, forble det i Japan et sted for stillhet, for kontemplasjon. Takeuchi Seihōs akvareller, for eksempel, der en enslig trane står på en snødekt bakke, sier mer om den japanske sjelen enn tusen ord. Og selv i dag, i samtidskunsten til Yayoi Kusama, skinner de gamle mønstrene fortsatt gjennom: prikker, repetisjoner, leken med tomhet og fylde – et ekko av århundregammel estetikk. Enhver som engasjerer seg i japansk kunst, går inn i et rom der det usynlige er like viktig som det synlige. Her blir papirets hvithet havet, penselstrøkene et vindpust, motivet en meditasjon. For kunstelskere og samlere av kunsttrykk åpner det seg en verden der hvert bilde er en invitasjon til å stoppe opp – og til å oppdage hva som er essensielt i stillheten.
×
Lidenskapelig kundestøtte
+43 4257 29415
support@meisterdrucke.com
Mo-Do: 7:00 - 16:00 | Fr: 7:00 - 13:00
