Norge er som en endeløs sommerdag: lyset virker uendelig, men det forandrer seg stadig og bader fjordene, skogene og fjellene i stadig skiftende farger. Første gang jeg satt ved en norsk innsjø med skisseblokken min, følte jeg at landskapet utfordret ikke bare øynene mine, men også fantasien min. Luften var klar, vannet reflekterte himmelen i en så dyp blåfarge at det virket nesten uvirkelig. I det øyeblikket forsto jeg hvorfor norske kunstnere stadig streber etter å fange det uhåndgripelige – lyset, stillheten, vidstrakten. Norsk maleri er preget av en dyp forbindelse med naturen, men det er langt mer enn bare landskapsskildringer. Edvard Munch, hvis «Skrik» nå er et av de mest berømte maleriene i verden, fanget sin tids eksistensielle frykt og lengsler i sine oljemalerier og trykk. Likevel er ikke Norges kunsthistorie en monolog, men en flerstemmig samtale: Mens Munchs farger ruller over lerretet som turbulente bølger, søkte Harriet Backer etter hverdagens stille magi i sine interiører, lys- og skyggespillet på en duk, den skimrende ettermiddagssolen på en vegg. Og så har vi Nikolai Astrup, hvis gouacher og tresnitt ikke bare skildrer det norske landskapet, men nesten får det til å gløde – som om han hadde blandet midnattssolens hemmelighet inn i malingene sine. Det mange ikke vet: Den norske kunstscenen var åpen for internasjonale påvirkninger fra et tidlig stadium, men den forble alltid særegen. I atelierene i Christiania (nå Oslo) møttes kunstnere, poeter og fotografer for å diskutere impresjonisme, symbolisme og mulighetene i det nye fotografiet. Fotografi ble overraskende tidlig anerkjent som et kunstnerisk medium i Norge – allerede på 1800-tallet eksperimenterte pionerer som Marcus Selmer med lys og komposisjon for å fange den barske skjønnheten til den norske kysten. Senere, på 1900-tallet, fanget fotografer som Tom Sandberg melankolien og klarheten i nord i svart-hvitt, som om hvert bilde var et dikt av lys og skygge. Norges kunst er som landet selv: fullt av kontraster, noen ganger hardt, ofte overraskende ømt. Den taler om stillhet og storm, om ensomhet og fellesskap, om lengselen etter lys på lange vinternetter. Enhver som engasjerer seg i norsk kunst oppdager ikke bare storslåtte landskap, men også de stille nyansene i menneskelig erfaring – fanget i olje, akvarell, tegning, fotografi og grafikk. Det er en kunst som ikke høylytt vekker oppmerksomhet, men inviterer betrakteren til å ta en nærmere titt – og kanskje oppdage en bit av den norske sjelen.