En mild tåke ligger over de endeløse viddene idet jeg – en ung maler drevet av lengsel og nysgjerrighet – observerer det russiske landskapet for første gang. Luften er gjennomsyret av en særegen melankoli som faller som et slør over landsbyer, skoger og elver. I Russland, synes det meg, er kunst aldri bare en skildring, men alltid også et speil av sjelen, et ekko av den mektige naturen og den turbulente historien. Fargene jeg blander på paletten min er tunge og rike, som om jeg prøver å fange den russiske jordens dyp – oker, dypblå, den nedgående solens rødhet. Her, hvor vintrene er lange og somrene glitrer av lys, dukker det opp bilder som forteller mer enn ord noen gang kunne. Russisk maleri er et kaleidoskop av lengsel, oppvåkning og motstand. Enhver som står foran et maleri av Isaac Levitan, for eksempel, fornemmer den stille kraften i det russiske landskapet – ikke som en romantisk idyll, men som et eksistensielt rom der menneskehet og natur møter hverandre. Levitans «Over den evige hvile» er ikke bare et landskap, men et stille drama der himmel og jord brytes med hverandre. Og så har vi portrettene til Ilja Repin, som med nesten fotografisk presisjon fanger ikke bare ansikter, men hele livshistorier. Repins «Volga-prammere» gjør for eksempel utmattelsen, men også verdigheten, til vanlige mennesker håndgripelig – et bilde som virker som en stille protest mot sosial urettferdighet. Men russisk kunst er langt mer enn realisme. Det er en prøveplass og en scene for visjonære. Studioene i Moskva og St. Petersburg boblet i begynnelsen av 1900-tallet: kunstnere som Kazimir Malevich våget å gjøre et radikalt brudd med representasjonskunsten. Hans «Svart firkant» – et tilsynelatende enkelt, men revolusjonerende verk – ble et symbol på en ny begynnelse, på søken etter et nytt, universelt visuelt språk. Den russiske avantgarden, med navn som Natalia Goncharova og Lyubov Popova, presset grensene for det kjente, lot farger danse og former eksplodere. Selv i fotografiet, som i verkene til Alexander Rodtsjenko, ble bildet en prøveplass for nye perspektiver og uttrykksformer. Det som gjør russisk kunst så unik er dens konstante veksling mellom tradisjon og revolusjon, mellom dype røtter og dristig visjon. Den er preget av en lengsel etter det absolutte, etter sannhet og skjønnhet – og av en urokkelig styrke til å skape noe nytt, selv under de mest ugunstige forhold. Enhver som engasjerer seg i russisk kunst er fordypet i en verden full av kontraster: Her kolliderer lys og skygge, håp og fortvilelse, stillhet og oppvåkning. Hvert bilde, hver tegning, hvert fotografi er et vindu inn i en sjel like stor og dyp som landet selv.