Ararauna -ruten

En ara lener seg ned fra grenen, som om den vil studere betrakteren. Ryggen glinser dypblå, brystet lyser gult, og det svarte nebbet henger tungt over de lyse ansiktsfargene. Rundt den er bladet nesten tomt. Bare grenen har farge; bladene under er bare antydet, skissert i tynne gråtoner. Denne asymmetrien er typisk for Edward Lear. Før han ble kjent for sine nonsens-dikt, tegnet den unge engelskmannen papegøyer etter levende dyr, ikke etter utstoppede eksemplarer, slik det var vanlig den gang. Han satt i menageriet til Londons zoologiske forening og observerte. Det ser man på fuglen. Fjærdrakten virker ikke konstruert, men observert: hver fjær på den gule halsen er plassert for seg, øyet er våkent, klørne er fast klemt rundt grenen. Under motivet står den gamle påskriften med det latinske navnet, slik det står på de historiske tavlene. Blåhalsaraen tilhører i dag de truede artene. Også det gir verket en annen tyngde sett i ettertid.

For denne utførelsen ligger Lears verk på lerret, nærmere bestemt på Leonardo med satinert overflate. Kunden har valgt å ikke bruke passepartout og glass - og det var riktig, for nå forblir stoffet åpent synlig. Når man lar blikket gli over de lyse flatene, trer stoffets fine raster frem, en jevn kornstruktur som gir det tomme papirunderlaget på verket noe kroppslig. Dette blir tettest ved fuglens hode: Ved det svarte nebbområdet ligger trykklaget tett på stoffets forhøyninger og lar fordypningene fremstå mørkere. De blå fjærene virker dermed nesten reliefflignende, selv om overflaten er flat - det er faktisk denne detaljen man blir stående ved under fremstillingen. Sinead, en enkel ramme med eikfinér, trekker derfor en smal grense. Treets årer løper rolig langs kantene, skråskåret, uten utsmykning. Mellom rammen og motivet gjenstår en grå kant som lar arket puste. Mer trenger ikke dette motivet.

Et naturhistorisk blad fra 1830-årene, overført til stoff og innrammet i lyst tre: Dette passer sammen, fordi begge deler forblir rolige og lar fuglen stå i sentrum. Beveger man seg foran bildet, vandrer et mykt skimmer over den satinert overflaten, aldri skarpt, snarere som en stripe matt silkelys - og nettopp over det dype blå i fjærdrakten kommer denne effekten utrolig godt til sin rett i trykket.