Bellevue-sletten / Den røde jorden

Litt over den nedre rammekanten er det en kort, mørk strek i den røde jorden, nesten tilfeldig, men på det åpent synlige lerretet får denne lille markeringen tyngden av et penselstrøk. Derfra strekker blikket seg over det rustfargede feltet til et grønt terrengtrinn, bak hvilket hus, murer og slanke sypresser spredt mellom tregrupper, mens en enkelt bygning med teglrødt tak til høyre for midten skiller seg tydeligere ut og gir landskapet et fast, nesten fysisk fotfeste. Over dette opptar himmelen forbausende mye plass: Blått, grått og brutt hvitt legger seg i korte flekker oppå hverandre, uten å fastlegge et bestemt værforhold. Paul Cézanne maler Bellevue-sletten mellom 1890 og 1892 ikke som et behagelig panorama, men som en sammensetning av fargefelt, hvis retninger først sammen danner terreng, vegetasjon og arkitektur; nettopp i dette kommer det konstruktive synet på naturen til uttrykk, som gjør at den franske maleren har innflytelse langt utover postimpresjonismen. De røde jordfargene i forgrunnen virker varme, men ikke sommerlig ubekymrede, for mørke grønne strøk og tunge skygger holder landskapet sammen. Det virker bebodd og samtidig øde, kjent, men likevel litt reservert.

Når man betrakter dette verket på det matte lerretet «Salvador», lønner det seg å se det på nært hold, fordi veven ikke forsvinner under en glatt overflate: Over den blå himmelen fremstår det regelmessige rutenettet tydelig, og selv de lyse, tilsynelatende påduppede skypartiene følger trådenes bittesmå forhøyninger og fordypninger. Blikket hviler lengst på det gule huset med det røde taket, der tette lag med farge farger stoffets topper kraftig, mens enkelte masker forblir lysere i overgangene til grønt og svart; slik oppstår det ingen kunstig fargepasta, men derimot et merkbart relieff som på en troverdig måte gjengir Cézannes brytende penselstrøk. Lenger nede, i det røde området, løper oransje, okerfargede og rosa flekker på tvers av den samme kornstrukturen, og den korte brune streken forblir tydelig avgrenset, selv om hver trådrad synlig går gjennom den. En liten detalj, innrømmet, men nettopp det avgjør om en slik gjengivelse lykkes. Uten glass og passepartout forblir stoffoverflaten umiddelbar, mens Sinead med sitt smale eikefiner bare trekker en rolig grense; med målene 59 x 48 centimeter henger verket kompakt på veggen, men den brede himmelssonen får rommet foran det til å virke merkbart større.