Middag - Middag på rue Miromesnil, hjemmet til Caillebotte-familien (olje på lerret)

Et lite lysglimt reflekteres i de slipte glassene. Rundt omkring synker rommet ned i dype brune og svarte farger. Gustave Caillebotte viser sin mor og sin bror René under middagen i familiens leilighet i Rue Miromesnil i Paris. De to snakker ikke med hverandre; hver er opptatt med sine egne gjøremål, mens en tjenestepike står bak det dekket bordet. Karaffer, skåler og bestikk danner et tett stilleben i forgrunnen, og refleksene fra dem gir struktur til den mørke flaten. To lyse gardiner åpner rommet mot baksiden og gir komposisjonen dens rytme; til høyre setter det røde teppet et kraftig aksent. Caillebotte malte scenen i 1876. Han tilhører impresjonistkretsen, men søker ofte en strengere romlig orden enn mange av sine kolleger. Her er han ikke interessert i noen sosial begivenhet, men betrakter den borgerlige hverdagen i sitt eget hjem. Det er nettopp den manglende handlingen som fenger meg: Det er bare et felles måltid, og likevel får man inntrykket av et kort innblikk i et privatliv som knapt er klar over å bli observert.

Dette verket henger i formatet 69 x 48 cm på lerretet Leonardo med satengfinish. Den lette glansen spiller en overraskende viktig rolle i dette mørke motivet. Over den store karaffen ved siden av Renés hånd ligger en bred refleks som forblir myk og lar de trykte konturene under komme til syne. Heller ikke på den svarte duken vises det noen skarpe lysflekker; i stedet strekker det seg et matt skimmer over glassene og tallerkenene. Dette passer til Caillebottes egen lysføring, uten å dekke den til med en ekstra glassplate. Avhengig av synsvinkelen trer enkelte partier kort frem for så å synke tilbake i det dype mørket - nettopp dette vekslingen gir liv til den ellers svært rolige scenen. Ava rammer inn lerretet direkte, uten passepartout. Den brede gullprofilen er delt inn i flere trinn: På de buede flatene samler lyset seg sterkere, mens det brytes i de smale fordypningene. På nært hold virker rammen derfor mindre glatt enn det frontalt sett i første omgang gir inntrykk av. Den synlige gullkanten på den indre avgrensningen trekker en tydelig grense rundt bildet.

Over det røde teppet forblir den satinert overflaten nesten refleksfri; først ved karaffene midt på bordet tettner lyset seg igjen til et lyst slør. Til slutt er det nettopp det som utgjør bildet som blir værende i minnet: en helt vanlig middag som man ser lenger på enn man egentlig burde.