I det uvanlig brede liggende formatet på 80 × 35 cm utspiller møtet mellom engelen Gabriel og Maria seg ikke som et trangt andaktsbilde, men som en vidt utbredt scene der hagen, arkitekturen og det fjerne landskapet får nesten like stor vekt som figurene selv. Til venstre kneler Gabriel blant blomster, med en lilje i hånden og armen løftet i hilsen, mens Maria til høyre sitter foran et lesepult av stein, med den ene hånden over den åpne boken og den andre i en rolig gest foran brystet; mellom dem åpner det seg et fritt rom som både skiller og forbinder det overbrakte budskapet. Mørke sypresser står foran et blekt fjellandskap i det fjerne, rødt og dypt blått preger klærne, og det jevne lyset får selv små planter og steinornamenter til å fremstå tydelig. Leonardo da Vinci malte dette tidlige renessanseverket mellom 1472 og 1475; det historiske originalet henger i dag i Uffiziene i Firenze, og allerede her kommer den nøyaktige naturobservasjonen til syne, som hindrer landskapet i å bli en ren kulisse.
I dette verket har Leonardo brukt et lerret med satengaktig overflate uten glass, slik at lyset virker direkte på bildflaten: Sett forfra forblir de mørke delene av hagen dype og rolige, mens sett fra siden strekker det seg derimot et bredt, mykt refleks over himmelen, englene og arkitekturen, uten å danne et skarpt speilbilde. Spesielt over Gabriels ansikt og den løftede hånden blir blikket fanget av dette skimret; det vandrer med synsvinkelen og lar scenen bli lysere et øyeblikk. Janine omgir bildet som en gylden prydramme med steder der fargen er slitt bort til rødt; langs de opphøyde kantene skinner gullet smalt, mens det forblir matt i fordypningene. Det er ikke helt jevnt - og nettopp denne ujevne lyseffekten er overbevisende. Haptisk dybde oppstår dermed ikke bare på den satinert overflaten, men også i vekslingen mellom rammetrinnene, hvis fysiske tilstedeværelse på en merkbar måte sammenfatter den vidstrakte, rolige komposisjonen.