Bukett med valmuer Maleri av Odilon redon (1840-1916).

Fra den lavt plasserte vasen stiger buketten opp i en løs, nesten sirkulær bevegelse; enkelte stilker forsvinner inn i den brunaktig grønne bakgrunnen, mens blomstene fremstår som spredte fargeøyer. Røde valmuer dominerer den øvre buen og utgjør med sine mørke midterpunkter faste blikkfang. Innimellom står hvite, rosa og gule blomster, delvis vidåpne, delvis fortsatt sammenpressede. Formene deres forblir myke, til tider bare antydet, som om de først oppstår mens man ser på dem. Nederst rammer en lys bordstripe inn den gråblå vasen, men også her mangler det skarpe grenser. Redon ordner ikke stillebenet etter botanisk nøyaktighet: farge, minne og utseende flettes sammen. Det er nettopp de små blå innslagene mellom valmuehodene man blir hengende ved - de kjøler ned det dempede rødt og gir den frodige buketten noe ettertenksomt, uten å ta fra den dens fysiske tilstedeværelse.

I dette verket på lerret, «Salvador», er det den matte stoffoverflaten som i stor grad avgjør hvor nært bildet virker. Stoffet tegner seg tydelig frem selv gjennom de røde valmuebladene og den gråbrune bakgrunnen; spesielt øverst til høyre bryter det fine rasteret de tilsynelatende sammenhengende fargeflatene opp i mange små forhøyninger. Heller ikke de hvite og rosa blomstene virker glatt trykt: Lyse lag ligger visuelt over mørkere spor, mens enkelte fiolette streker fremstår som penselstrøk lagt til i etterkant. Man får lyst til å stryke over dem, selv om den synlige kornstrukturen allerede avslører nok om teksturen. Uten glass forblir denne overflaten uforstyrret; Noemi trekker derfor bare en smal gylden ramme rundt det hele. Trykket har ikke et egentlig fargereief, men stoffet og trykklagene skaper på kort avstand en dybde som selv overrasket meg da jeg betraktet bildene. På denne måten bevarer utførelsen fremfor alt den famlende sameksistensen mellom utfylling og korreksjon, som får buketten til å virke levende i det øyeblikket den ble til.