Tughra Insignia av Sultan Süleiman den storslåtte r. 1520-66, ca. 1555-60.

Her er det verken et portrett eller en fremstilt scene som fanger blikket. I sentrum står et statssymbol bestående av skrift, ornamenter og politisk makt. Tughraen nevner sultan Süleyman den Storslåtte, i tillegg til navnet på hans far Selim I. og herskerformelen «den evig seirende». En tughra fungerer samtidig som signatur, segl og statlig emblem. Linjene må derfor være lesbare og gjøre inntrykk. Begge deler lykkes med forbløffende ro. Koboltblå streker danner sløyfer, buer og tre oppadstigende skaft, mellom dem ligger gyldne felt med ranker og små blomster. Rødt og blått forekommer bare sporadisk, den beigefargede bakgrunnen gir mye ledig plass - ingenting virker overfylt. Den ukjente kunstneren underordner hvert ornament skriftbildet. Verket ble skapt rundt 1555 til 1560 i Istanbul, tilhører den osmanske hoffkunsten og henger i dag i Metropolitan Museum of Art i New York. Det er nettopp valget om å ikke avbilde herskeren som overbeviser meg: Süleimans rang kommer til uttrykk utelukkende gjennom kalligrafiens beherskede bevegelser.

I dette verket er det fargebalansen som er avgjørende. På lerretet «Leonardo» med satinert overflate står blått og gull rent ved siden av hverandre, og nettopp i de smale båndene i tughraen forblir denne skillet tydelig. Lychorida bruker et dypt svart på utsiden - dermed fremstår koboltblått i bildet enda tydeligere, uten å bli mørkere. Mellom de to fungerer den lysebrune hulen som en overgang til den gamle beigefargen i bakgrunnen og forhindrer et skarpt brudd. Rett ved bildekanten løper en smal gullstripe; ved siden av de gylne innvendige flatene virker den kjent, men konkurrerer ikke med dem - linjen er for smal til det. Jeg blir stående ved det nedre høyre hjørnet, fordi det er der fargerekken lar seg lese best: først det beige bildefeltet, deretter gull, så brunt og til slutt svart. Med sine 56 x 48 centimeter forblir denne fargeskalaen kompakt. Uten passepartout mangler ethvert nøytralt mellomrom; bildet og rammen møtes direkte - det passer her, fordi tughraen selv består av klart avgrensede fargeflater. Også den lange blå skriftlinjen mot høyre får en fast avslutning gjennom den svarte ytterkanten.