Blikket faller inn i et høyt, hvitt kirkerom. Trebjelker strekker seg under taket, buer åpner seg til venstre og høyre, og i midten står okerfargede benker i flere nivåer, som en liten festning. Helt til høyre står predikanten på prekestolen sin under lydkuppelen. Noen få svarte skikkelser sitter spredt, mer plass enn mennesker. I 1649 malte Pieter Janszoon Saenredam Sint-Odulphuskerk i Assendelft, sin hjemmekirke - under den grå gravsteinen i forgrunnen ligger hans egen far begravet. Stillheten i bildet er ikke tomhet. Den er avmålt, konstruert, nesten matematisk. Saenredam målte opp kirkene sine på stedet og bygde dem opp på nytt i atelieret. Derfor virker lyset så klart og rommet så vidstrakt, selv om det knapt skjer noe.
Dette verket henger i en ramme ved navn Elina, brun med gullkant, bare femten millimeter bred. Dette motivet trenger ikke mer. I det nedre hjørnet sitter skråskjæringen pent, årringene i det brune treverket går over begge sidene og bryter knapt synlig ved skjøten - man må gå helt nær for å finne stedet i det hele tatt. Mellom treverket og bildefeltet ligger en smal svart kant, deretter den polerte gulllisten, tre soner på halvannen centimeter. Den ytre avrundingen fanger opp rommets lys som en tynn stripe og leder det rundt hele formatet. På innsiden er lerretstrykket åpent, uten glass, med synlig vev under de grå bunnplatene. At det smale profilet på 61 x 40 cm klarer å hevde seg mot den vidstrakte kirkearkitekturen, hadde jeg ikke nødvendigvis forventet på forhånd - men det gjør det, uten anstrengelse.
Den mørke trefargen tar ikke noe fra det lyse kirkeinteriøret. Rett ved gullkanten begynner Saenredams hvite farge - en overgang kan knapt være skarpere, og nettopp det kler dette nøkterne bildet godt.
×
+43 4257 29415
support@meisterdrucke.com
Mo-Do: 7:00 - 16:00 | Fr: 7:00 - 13:00
