Utsikt over Delft, ca. 1660-61 (olje på lerret)

Store grå skyer glir over den blå himmelen, og under dem ligger byen som om den står stille: Delft tidlig om morgenen, sett fra den sørlige bredden av elven Schie, med porter, tårn og tegltak som speiler seg i det nesten ubevegelige vannet. Johannes Vermeer malte dette motivet rundt 1660; det er et av bare to kjente bybilder av mesteren fra Delft, og kanskje hans aller roligste verk - ingen fortelling, ingen hendelse, bare lys som vandrer over fasadene og får enkelte tak til å lyse opp, mens andre forblir i skyggen av skyene. I det sandete forgrunnen står et par figurer ved siden av hverandre, små og tilfeldige, som om de hører mer hjemme i landskapet enn i handlingen; langt bak fanger tårnet til Nieuwe Kerk sollyset og rager lyst frem mot den overskyede himmelen. På 58 x 48 cm utfolder denne roen seg forbløffende fullstendig, trykt på det satinert lerretet Leonardo, hvis fine vevning passer godt til de myke overgangene i himmelen: dempede oker- og teglfarger, grønnaktig mørkt vann, alt i den tilbakeholdne fargeskalaen som har gjort bildet så spesielt i tre og et halvt århundre. Marcel Proust kalte det verdens vakreste maleri, og den som står foran det en stund, aner i det minste hva han mente.

Scenen henger innrammet i «Lily», en bred ramme av ekte tre full av ornamenter, hvis bronsefarge skaper en overraskende nøyaktig forbindelse til maleriet. Fargemessig ligger de kobberfargede blomstene og bladrankene nøyaktig mellom de røde taksteinene og de mørke skipsskrogene ved kaien; mellom ornamentene ligger dessuten en grågrønn bakgrunn som svarer til vannet og de skyggelagte murpartiene. Denne dialogen mellom bildet og rammen legger man først merke til ved et nærmere blikk, men da kan man ikke lenger overse den. Man kunne innvende at et så rikt utskåret profil er nesten for overdådig for Vermeers tilbakeholdenhet - men faktisk er det nettopp denne kontrasten som fungerer: Byen forblir stille, rammen tar over representasjonen, og den smale gullkanten på innsiden fungerer som mellomledd mellom de to. Til slutt blir blikket uansett stående der bildet alltid har ledet det hen: ved vannet, speilbildene av tårnene, lyset som i neste øyeblikk vil ha vandret videre - bare at det her blir stående.