Grusveien strekker seg som et lyst bånd gjennom bildet, spredt med lysflekker som faller gjennom løvtaket - til venstre og høyre vokser fiolette og rosa blomsterbusker så tett at stien nesten blir oppslukt av dem. Helt i bakgrunnen, liten og i varmt rødt, dukker Monets hus opp mellom trærne, mer en antydning enn en bygning. Her maler Claude Monet i 1902 sin egen hage i Giverny, som han selv har anlagt gjennom flere tiår og pleiet som en palett man kan gå rundt i. Impresjonismens grunnlegger er mindre interessert i botanikk enn i hva lyset gjør med fargene: Den sandete stien går over i fiolett i skyggene, det grønne i trærne brytes opp i dusinvis av nyanser, og de oransjerøde flekkene ved veikanten sitter som korte utrop mellom de kjøligere tonene. Det er et bilde uten mennesker, og likevel føler man en invitasjon til å gå langs denne stien.
Bildet er fremstilt i formatet 49 x 48 cm på matt FineArt-fotopapir, som lar Monets bruttfargede flekker fremstå uten egen glans - selv de mørkerøde partiene nederst i bildet beholder sin struktur. Avslutningen står Kusuma for, en klassisk italiensk treramme: Den brede avrundingen viser en åpen valnøttmaser, og på innsiden løper en utskåret bordur av små gyldne bladbuer rundt hele bildet, hver bue individuelt fremhevet. I hjørnet møtes de utskårne radene pent uten at mønsteret brytes - en detalj man blir sittende lenger ved enn planlagt. Det er ikke noe passepartout; motivet strekker seg helt inn til kanten. Når sidelys faller på overflaten, forblir papiret rolig og matt, det antirefleksbehandlede glasset tillater knapt noen reflekser, og bare de gylne buene fanger opp et svakt skimmer. Mer trenger ikke dette motivet.