Stormen, 1880.

De to løper barbeint gjennom uværet, med et felles gullgult tøystykke strukket over hodene, som vinden blåser opp til et seil. Han legger venstre arm rundt livet hennes, hun holder fast i tøyet med armene løftet og vender blikket bakover - dit hvor et lyn nettopp slår ned i den mørke himmelen. Hennes hvite kappe er så tynn at den nesten blir gjennomsiktig når hun løper; kroppen hans forblir halvt i skyggen, bare skulderen og armen fanger lyset. Cot bygger hele fortellingen opp rundt dette ene øyeblikket: kappløpet mot regnet som ennå ikke faller. Stien under de bare føttene lyser klart opp, som om solen hadde funnet et siste vindu, mens buskverket til venstre allerede synker inn i mørket. Man kjenner bevegelsen bokstavelig talt - det bøyde beinet til den unge kvinnen, de oppvirvlede steinene på bakken, skjerfet som når som helst kan blåse bort. Og samtidig ligger det noe lekent over flukten, nesten et smil: De to flykter ikke fra fare, de flykter sammen. Nettopp denne tvetydigheten mellom dramatikk og letthet har gjort bildet berømt, og den fungerer også forbausende godt i det lille formatet.

Hele verket er utført som et trykk på lerretet «Leonardo», 33 x 50 cm, med satengfinish - og denne overflaten er avgjørende her. Himmelen, som opptar godt to tredjedeler av flaten, er dypt mørk; på et glansfullt materiale ville den blitt til et speil, på et matt papir til et dødt hull. Det satinert laget gjør det til noe helt tredje: Det legger et svakt skimmer over det svarte, som beveger seg med deg når du går forbi, uten noensinne å bli til en skarp refleks. Står man rett foran det, forblir bakgrunnen fløyelsaktig lukket; går man til siden, løfter det spredte lyset stoffet kort ut av mørket og lar nattehimmelen nesten puste. Det gule stoffet, derimot, lyser av seg selv, som om det hadde monopol på glansen. Rammen «Noemi» omkranser lerretet, en smal gulllist med vridd ornamentikk på ytterkanten og en mørk patina på profilen - den bygger en bro til den epoken verket stammer fra, uten å overvelde det lille formatet. Jeg ble overrasket over hvor forskjellig rammen og lerretet reagerer på det samme lyset: Det polerte ornamentet kaster skinnende gnister, mens lerretet rett ved siden av bare gløder mykt. Dette vekslingen mellom skarpe gullglimt og matt nattglød gjentar ved kanten nøyaktig det som skjer i motivet - og det er ingen liten prestasjon for en ramme som er bare noen få centimeter bred.