Utsikt over Capolago, ca. 1907.

Skrå stråler i blått og gull strekker seg over himmelen, og hver enkelt av dem danner i denne utførelsenet synlig relieff - fargen fremstår som en struktur på overflaten, ikke som en glatt flate. Under ligger Capolago ved Maloja, den lille landsbyen ved Silsersjøen i Engadin, malt rundt 1907 av Giovanni Giacometti. Mellom mørke fjellskråninger åpner det lyse båndet av innsjøen seg, foran det trapper enger og skråninger seg i oransje, grønne og lilla striper, mens rødlige trestammer fra bredden rager opp som søyler foran fjellmassivet. Giacometti - faren til billedhuggeren Alberto - driver her divisionismen i en radikal retning: I stedet for små prikker setter han brede, rytmiske fargestriper som ikke gjengir lyset fra høyfjellet, men bokstavelig talt bryter det ned i striper. Resultatet er et landskap som samtidig er et ornament, men likevel forblir topografisk nøyaktig. Originalen henger i dag i Musée d’Orsay i Paris; at en bjerglandsby i Graubünden finnes der side om side med de franske postimpresjonistene, sier mye om dette maleriets status.

Verket er trykt på Leonardo, et satinert lerret, og nettopp denne kombinasjonen utgjør verkets sjarm: Den pastose fargepåføringen i originalen kommer til uttrykk som en håndgripelig topografi. I de grønne trekronene skiller enkelte penselstrøksom riller, mens det på de lyse sjøflatene er kornete fortettinger av fargen - man kan nesten ane hvor tungt belastet Giacomettis pensel må ha vært. Først helt ytterst, der motivet går rundt kanten, avslører vevet sin egen bakgrunn. Avslutningen utgjøres av Salome, en profil i ekte tre, hvis blåaktige lysegrå farge virker som om den er trukket over treets varme brune farge med en bred pensel - steder skinner grunnfargen gjennom lasuren, noe som gir rammen et behagelig håndlaget preg. Det er nettopp dette blikket blir fanget av: Den malte rammen gjentar uttrykket i det malte bildet uten å konkurrere med fargene i det. Slik snakker de reliefflignende fargestrøkene på lerretet og den laserte treoverflaten samme språk, hver i sin egen tone - og verket fremstår dermed som en helhet.