Renard reven, ca. 1800, 1922

Rett forfra, ut av mørket, ser et revhode på betrakteren. Uten kropp, uten landskap, uten bytte - bare den spisse snuten med den svarte nesen, to opprettstående ører med lyst innvendig pels og de ravfargede øynene, der det i hvert av dem er et lite lyspunkt. Bakgrunnen er en dyp rødbrun farge som nesten går over i svart i kantene og får hodet til å sveve som en maske. Pelsen består av tusenvis av korte streker: gyldne spisser over en kobberrød bakgrunn på pannen, mørkere streker på kinnene, et hvitaktig skimmer under øynene. Philip Reinagle, født i 1749 og død i 1833, hører til blant sin tids britiske dyremalere, og nærheten i utsnittet viser hvor nøye han har studert dyret. Renard, navnet fra den middelalderske fabeltradisjonen, gir bildet tittelen - her er den listige reven imidlertid ingen forteller, men en ordløs motpart som observerer.

Dette hodet er malt på Dürer-akvarellkartong, og det er nettopp pelsen det lønner seg å se nærmere på: Kartongens kornstruktur bærer pelsstrøkene og gir dem en lett ruhet, slik at de gyldne spissene på pannen ikke ligger glatt, men virker som om de er trukket med en tørr pensel over en strukturert overflate. Heller ikke den mørke bakgrunnen forblir en livløs flekk - i det brune tegner det seg et skyaktig mønster som pappet har i seg, og som snarere forsterker dybden i bakgrunnen enn at det forstyrrer. Det ligger ikke noe glass foran; den matte overflaten står åpen i rammen. Jeg ville ikke trodd at et lite ark på 20 x 25 cm kunne tåle en så kraftig ramme, men Lana, med sine 37 mm, behandler motivet som et maleri, og arket tåler det: på utsiden en list av brunt lasert tre, der porene fremdeles er synlige som mørke streker, deretter en uthult del i svart og på innsiden en smal gullkant som ligger tett inntil kartongen. Det brune treverket ligger bare noen få nyanser unna revpelsen, det svarte gjentar bakgrunnen, og gullkanten har samme fargetone som lysflekkene på pannen og ørene.

Sett fra siden kommer den trinnvise dybden i listen til syne, og gullkanten kaster en lys strek på kanten av den mørke kartongen, der bakgrunnen er på sitt mørkeste. Det er her jeg blir hengende: Reven sitter faktisk i mørket, og rammen gjør ikke dette til et utsnitt, men til en hule.