En smal, mørk båt står forlatt på stranden. Masten skjærer som en fin vertikal linje gjennom de horisontale sonene av sand, vann og himmel. Rundt den brytes kysten opp i utallige fargepunkter: Gult og oransje gløder ved bredden, grønnaktig blått strekker seg over det flate havet, og over det ligger rødt, fiolett og dypt blått i brede bånd. Mørke skyer avgrenser himmelen. Lyset virker varmt, men scenen forblir likevel stille. Georges Lemmen maler stranden i Heist i 1891. Den belgiske kunstneren tilhører neoimpressionismen - i stedet for å blande fargene mykt, plasserer han små flekker og streker ved siden av hverandre. Først når man ser dem på litt avstand, smelter de sammen til vann, kveldslys og skygger.
På det matte lerretet fremstår særlig båten svært tydelig. Den svarte skroget er på ingen måte en lukket silhuett: I trykket finnes det bittesmå prikker i oransje, blått og brunt, som lar det siste lyset fortsette å virke selv i den mørke formen. Også den smale masten er tydelig tegnet helt opp til toppen - det er faktisk ved denne linjen blikket hviler lengst. Bak den veksler lyse flekker og blå linjer, noe som skaper den flate bevegelsen i brenningen. I forgrunnen tettes de enkelte penselstrøkene sammen til en tung skygge, lenger bak løser de seg opp igjen. Trykket sitter stramt på en kile-ramme, og på sidene fortsetter motivet speilvendt. På denne måten mister forsiden ingenting av sin komposisjon, og lerretet fremstår som en helhet selv uten ekstra ramme. Den matte overflaten forhindrer skarpe refleksjoner.
Med målene 38 x 30 cm er dette et ganske lite format - det kler motivet godt, og tvinger betrakteren til å gå nærmere. Og nettopp på båten kommer nøyaktigheten i utførelsen til sin rett: Selv de minste fargepunktene og den skarpe linjen på masten forblir tydelige.