Mellom de brune takene henger klesvask på snorer, små fargeklatter i rødt, blått og gult - nesten det eneste som vitner om bevegelse i denne tettbebyggede byen. I 1915 malte Egon Schiele husrekken i Krumau fra et høyt perspektiv, slik at gavlene og fasadene fremstår som flater som er kilt inn i hverandre &stuper over hverandre, omkranset av hans nervøse, mørke streker. Krumau, dagens Český Krumlov, var hjembyen til moren hans og et av hans viktigste oppholds- og inspirasjonssteder; gang på gang vender han tilbake dit, gang på gang maler han den lille byen ved Moldau. Mennesker mangler nesten helt, og likevel virker bildet beboet - tøyet som henger til tørk, de okkergule veggene, vinduene som våkne øyne forteller om et liv som nettopp har vendt seg bort. Det er et av de mest gripende bybildene fra den østerrikske ekspresjonismen: melankolsk, men uten noen form for sentimentalitet.
Denne gjengivelsen er overført til satinert lerret, og nettopp Schieles tørre fargepåføring gjør det verdt å se nærmere på. Den fine strukturen i lerretet griper inn i de brutt okker- og bruntonene, som om krittet i originalen faktisk lå på et grovt underlag. Den som lar blikket gli langs takkantene, kan nærmest føle hvordan de mørke konturene hviler over strukturen. Rundt motivet går en dypblå kant, trykt direkte på lerretet og avgrenset mot bildet av en smal gullstrek - den fungerer som et passepartout og knytter seg på en forbløffende naturlig måte til Lenas slanke gullprofil, som på utsiden bare setter en svak avgrensning. Blått, gull, oker. Sammensetningen fremstår som en helhet, og det håndterlige verket fremstår på veggen som betydelig større enn dets mål på 30 x 24 cm skulle tilsi.