To synsakser strukturerer scenen ved elvebredden: Den stående kvinnen ser ut over vannet, mens den sittende sportsfiskeren følger med på sin fine fiskestang. Mellom dem danner den slanke trestammen en rolig vertikal linje; den lukkede parasollen leder blikket skrått tilbake mot gresset. Lyse klær skiller seg ut mot det mørke grønt, og på elven blander blekt blått, fiolett og gulaktige lysstriper seg. Det er løvet som virker mest levende, som Wilfred Gabriel de Glehn sprer ut over scenen med korte, bevegelige streker. Til tross for denne maleriske uroen bevarer motivet noe rolig: Fisket er mindre en handling enn en anledning til å dvele. De Glehn, en britisk kunstner, fanger dette øyeblikket i 1919. Betegnelsen «bokplate» gir samtidig bildet karakteren av en illustrasjon, men den kraftfulle malestilen står på egne ben helt uten narrativ forklaring.
På nært hold får dette verket et nytt, nesten håndgripelig nivå. På lerretet «Leonardo» med satengaktig overflate forblir vevestrukturen tydelig synlig: I det lyse vannet løper det fine rutenettet gjennom de lavendelfargede banene, og på samme måte gjennom ermene, hatten og sløyfene til den sittende kvinnen. Nettopp der korte trykkspor etterligner penselstrøk, fletter bildet og veven seg sammen - og akkurat på disse stedene blir blikket fanget. De lyse aksentene på hattkanten fremstår som mer kompakte, mens de tynne linjene i fiskestanga krysser relieffet nesten uforstyrret. Heller ikke i de mørke partiene nederst på lerretet forsvinner trådene; de gir de grønne og brune nyansene en kornete dybde. Fordi det ikke er noe glass foran, ligger denne overflaten åpen for øyet. Patricia, en gullfarget trelist, rammer lerretet knapt inn uten å skjule materialets virkning.
Slik kunne verket også ha hengt da det ble skapt. På avstand utstråler den innrammede scenen ro i rommet; den som kommer nærmere, oppdager stadig noe nytt i det synlige vevet - en kombinasjon som kler motivet godt.