En ung kvinne stikker en rosa blomst i det rødbrune håret, med håndspeilet i venstre hånd, blikket senket og helt opptatt av seg selv. Rhododendronkvister omgir henne som en mørk løvhytte, hvorfra de lyse blomstene lyser opp - rosa og fiolette mot det dype bladgrønne. Den blå kjolen har glidd ned fra skulderen, og nettopp denne kontrasten bærer bildet: det varme hudfargen på ansiktet og dekolletéen mot det kjølige blået og den nesten svarte bakgrunnen. John William Waterhouse malte dette «Forfengelighet»-maleriet i 1900, på høydepunktet av sin kunstneriske karriere, mellom viktoriansk malerkunst og etterklangene av prærafaelittene. I motsetning til hans store mytologiske scener klarer dette motivet seg uten fortelling - intet Ofelia-drama, ingen nymfer, bare et privat øyeblikk foran speilet. Tittelen henviser til den gamle vanitas-tradisjonen, men det er ikke spor av moralsk pekefinger; man ser snarere på en gest som har eksistert i århundrer og som her er fanget uten noen form for posering.
Dette verket kom fra verkstedet som et lerretstrykk uten glass, og nettopp det kler motivet godt: Ingenting ligger mellom øyet og overflaten. Når man lar blikket gli over blomstene i den øvre kanten, ser man hvordan de pastose hvite og rosa nyansene i originalen flyter over Leonardos lerret - det satinerte lerretet har en fin kornstruktur som gir penselstrøkene et eget lite relieff. Dette merkes spesielt i de mørke bladpartiene: Der Waterhouse har lagt fargen tynt, skinner underlagets struktur gjennom, mens de tykt påførte lyspartiene over ligger nesten plastisk frem. Overflaten virker dermed mindre som et trykk og mer som en malt flate som man har lyst til å stryke fingeren over. Innrammet henger det hele i «Lydia», en treprofil med en grønn midtlinje gjennomtrengt av gullårer; det oppslipte gullet på innerkanten ligger rett inntil lerretet, uten passepartout, uten avstand. At rammens grønne farge og bladverket i bildet ligger så tett inntil hverandre, kan ikke være en tilfeldighet - man legger først merke til det ved et andre blikk, og deretter ser man det alltid. Det er nettopp slike detaljer som avgjør om en reproduksjon fungerer.