Variasjoner (progressivt motiv)

Klee var utdannet fiolinist før han ble maler, og det merkes på dette verket fra 1927: Det som her strekker seg over flaten, fremstår mindre som en scene enn som et partitur, der et motiv blir anslått, gjentatt, forskyvet og spilt gjennom i stadig nye posisjoner. Det fortelles ingenting - i stedet utvikler en grunnleggende idé seg videre felt for felt ut fra fine parallelle linjer, noen ganger lagt i horisontale lag, andre ganger vippet diagonalt, noen ganger komprimert til små gavler og kryssende firkanter, inntil det i midten nesten dannes noe som ligner en arkitektur bestående av rene variasjoner, omgitt av et blått som blir mørkere oppover, som en kveldshimmel bak et stillas. Det kvadratiske formatet på 42 x 42 cm innrammer denne ordenen enda en gang og gir den noe lukket, nesten meditativt. Jeg synes det er interessant at bildet, til tross for de mange repetisjonene og avvikene, aldri virker urolig - Klee, som den gang underviste ved Bauhaus om rytme, struktur og formens indre lovmessigheter, holder alt i en kontrollert, nesten musikalsk jevnhet, der hvert avvik klinger som en bevisst modulering.

Sinead, en enkel ramme av eikfinér, rammer inn dette verket uten noen form for utsmykning og utgjør med sin synlige trefiber et rolig motstykke til motivets abstrakte orden. Det egentlige høydepunktet i denne utførelsen er imidlertid selve overflaten: Lerretet Leonardo bidrar med sin satinerte, kornete struktur i betydelig grad til at de trykte linjene virker som om desom om de er tegnet direkte på et grovt malerunderlag - den som går nær innpå, ser hvordan hver enkelt linje følger de små forhøyningene i vevingen, bryter lett ut og dermed bevarer nettopp den håndtegnede uregelmessigheten som kjennetegner Klees tegning. Spesielt i de rustrøde partiene i midten av bildet griper trykk og relieff så godt inn i hverandre at stoffets struktur blir en del av motivet i stedet for bare en bærer. Strukket opp på ramme og speilet i kantene, går bildet helt inntil eikelisten. Slik henger det til slutt et verk der man nesten kan se hvordan en enkelt tanke utvikler seg i flere variasjoner - og med hvert blikk synes å gå et stykke videre.