Båten krenger kraftig mot styrbord, bølgene slår mørkegrønne mot skroget - og midt i det hele sitter tre gutter og en mann, som om ingenting var i veien. Winslow Homer maler her ikke en nødsituasjon til sjøs, men det motsatte: en rolig tillit til vind og vær. Gutten i akterenden holder roret, blikket hans er rettet mot horisonten, der en skonnert med fulle seil seiler forbi. Over det hele strekker det seg en himmel med grå og rosa skydekker, der det steder bryter gjennom en blek turkisfarge. Homer, en av de mest innflytelsesrike amerikanske malerne i det 19. århundre, viste verket i 1876 på Centennial Exhibition i Philadelphia - i året for hundreårsjubileet for uavhengigheten tolket mange den lille seilturen raskt som et symbol på et ungt land som ser optimistisk fremover. Bildet bærer denne optimismen med seg den dag i dag: bølgesprut, skråstilling, oppbrettede ermer, og likevel fullstendig ro i ansiktene.
I denne utgaven blir blikket først fanget av gutten som lener seg inn i båten ved baugen - med hatten dypt ned i ansiktet og armen avslappet lagt over kanten. Nettopp dette stedet gjengir trykket på en forbløffende nyansert måte: De brune og rustrøde nyansene i klærne hans skiller seg tydelig fra hverandre, og den lille ankerklør ved siden av masten skiller seg skarpt ut mot den lyse himmelen. På det satinert lerretet ligger det et svakt skimmer over skypartiene, mens de mørke vannflatene beholder sin dybde - dette kunne lett ha virket flatt på et glatt materiale, men her fungerer det. Det hele er innrammet i «Lola», en smal ramme av ekte tre i mørkebrunt med barklignende struktur, der det brune skinner gjennom under det svarte overflatelaget. For et bilde fra 1876 virker dette forbausende naturlig.