Diotalevi Madonna

Tynne tråder i vevet strekker seg over Marias panne og forblir synlige som en håndgripelig orden, selv i den lyse huden. Derfra glir blikket, med hennes lukkede øyelokk, ned mot de to barna: Til venstre kneler den unge Johannes med korsstaven, til høyre sitter Kristusbarnet på hennes fang og løfter hånden mot ham. Maria forbinder de to figurene gjennom sin rolige holdning; hennes røde kjole utgjør midtpunktet, den mørke kappen omslutter skuldrene og barna. Over gruppen åpner det seg en blå himmel, ved horisonten ligger en smal stripe med landskap. Slik oppstår en klar trekantkomposisjon som skaper nærhet uten å trekke scenen inn i det hverdagslige. Rafael malte «Diotalevi-madonnaen» i 1503, altså helt i begynnelsen av sin karriere. Allerede her kommer den ordenen til syne som senere preger madonnabildene hans: blikk, hender og kropper kommuniserer stille med hverandre. Det er den lille avstanden mellom barna man blir mest opptatt av. Bevegelsen i hendene deres overbryter den nesten, men en rest forblir, og gir møtet noe forventningsfullt.

Når man henger det opp, slår det en hvor bestemt dette lille maleriet hevder sin plass. En bred ramme omgir det med dypt bladverk; utstikk, hakk og prikkete mønstre veksler over hele flaten. Relieffet stikker steder langt ut, slik at fingrene kan følge rankenes forløp. På de høyeste stedene ser man slitasje og små fordypninger, og under disse kommer mørkere og rødbrune lag til syne. Denne patinaen virker ikke glatt iscenesatt, snarere brukt - noe som kler verket godt. En smal list med perleaktige forhøyninger fungerer som mellomledd mellom den frodige ytterkanten og lerretet. Man kunne frykte at denne rammen skulle kvele motivet, men nettopp dens fysiske tyngde gjør den stille scenen til et andaktsbilde i ordets opprinnelige betydning. Uten glass forblir overflaten umiddelbar: Over Marias ansikt fremstår vevstrukturen fin, i de svarte partiene trer den tydeligere frem, og i himmelen følger trykklagene hver eneste lille forhøyning. Når man snur bildet, endres ikke fargen så mye som følelsen; først trer enkelte tråder frem, så smelter de sammen med bildet igjen. På Marias øyelokk, de tynne fingrene og korsstaven bevarer reproduksjonen Rafaels linjer tydelig - denne nøyaktigheten kommer til sin rett også på nært hold.