Etter Étretat vender Claude Monet stadig tilbake - den normanniske kysten tiltrekker ham fordi ingenting står stille der: Lys, vær og hav skifter fra time til time, og nettopp et slikt øyeblikk fanger han i 1885. Det jeg synes er spesielt sterkt her, er at landskapet slett ikke virker stille. Fiskebåtene er på vei ut, deres mørkerøde og brune seil strekker seg i en løs kjede ut over det glitrende vannet - og bak dem står Porte d’Aval, denne massive fjellbuen, i fullstendig ro. Gråviolette nyanser på himmelen, turkis og brutt hvitt i bukten, i tillegg til seilene som svinger videre og speiler seg i vannet: Monet er ikke interessert i den nøyaktige utsikten over Étretat, men i samspillet mellom skum, dis og bevegelse, som aldri viser seg på samme måte to ganger.
På veggen gjør verket seg umiddelbart gjeldende, selv om det ikke er i stort format. Det skyldes Nunzia, den svarte rammen i ekte tre: 49 mm bred, med to sølvfargede, skraverte profilkanter som rammer inn det mørke midtpartiet både innvendig og utvendig. Denne kraftige innrammingen gir den disige kysten et fast fotfeste - trekker man seg tilbake, fremstår bildet tydelig foran veggen, nesten som et vindu mot den grå himmelen over kanalen. Bildeflaten, 65 x 48 cm på satinert Leonardo-lerret, sitter uten passepartout og glass direkte i profilen; den svart innrammede sidekanten går sømløst over i rammen. Den som kommer tett på, oppdager Monets signatur mykt trykt inn i lerretet - og blir kanskje, som meg, hengende ved de pastose hvite striper i vannet, som man kan følge hver for seg.