Månen står til høyre for midten av bildet og kaster et lyst lysspor over vannet helt ned til stranden. Akkurat der begynner bildet å lyse opp. Sebastian Pether malte havnen i Southampton om natten i 1820. Til venstre klemmer byen seg inntil bredden: festningsmurer, kirketårn, små hus med røde tak. Ved kaien ligger seilskuter med høye master, lenger ute seiler båter i måneskinnet. Foran på stranden står en mann ved siden av sin båt, en annen figur går gjennom den våte sanden. Over det hele tårner skyene seg opp, som månen lyser opp med sølvskinn bakfra. Pether stammer fra en engelsk malerfamilie som var kjent for sine måneskinnsscener - faren hans hadde tilnavnet «Moonlight Pether», og sønnen førte tradisjonen videre. Bildet lever av kontrasten mellom det nesten svarte treet i venstre kant og den lyse himmelen bak. Det er ingen dramatisk natt. Snarere en stille natt, der byen sover og det bare er ved vannet det fortsatt arbeides. Den som ser lenger på det, oppdager stadig flere små lys: opplyste vinduer, reflekser på bølgene, gløden i gresset langs bredden.
Til denne nattstemningen hører her en ramme som fargemessig har overraskende mye til felles med bildet. Profilen heter Lychorida: svart på utsiden, innvendig en innfatning i lysbrun trefarge, deretter en smal gullkant rett ved bildekanten. Disse tre fargene finnes alle i selve motivet. Det svarte på den ytre listen samsvarer med det mørke treet og den skyggefulle bredden nederst til venstre. Den brune innfatningen med sin synlige årestruktur samsvarer ganske nøyaktig med de rødbrune strandpartiene og det tørre gresset i forgrunnen. Og gullet ligger fargemessig mellom månebanen og den opplyste stranden - som om noen hadde trukket det lyseste stedet i bildet en gang rundt hele formatet. Mellom den gylne kanten og bildeflaten er det fortsatt synlig en smal hvit stripe av det matte Raphael-lerretet, som kortvarig avbryter de mørke fargene og gir øyet en pause før rammen begynner. Uten denne stripen ville bildeskyggen og rammens svarte farge smelte sammen. Slik forblir de to adskilt, men fremstår likevel som en helhet. Med målene 60 x 48 cm virker den markante profilen ikke påtrengende, men rammer inn formatet på en ren måte. Først ved nærmere betraktning merker man hvor nøyaktig sammensetningen er - rammen trenger ingen forklaring, den passer rett og slett. Til syvende og sist er det uansett det den rammer inn som teller: en havnenatt der en ensom mann står ved vannet, og månen bader hele bukten i det samme varme lyset. Pether har ofte malt slike netter. Denne hører til blant de roligste.