Idrettsutøvere

To unge idrettsutøvere står side om side foran en mørk bakgrunn og holder sammen en sølvpokal. Svarte trøyer, hvite bukser, bare ben, lyse sokker. Holdningen er alvorlig, nesten stiv. Ingen jubel, ingen triumfgest. De holder pokalen som et objekt man ikke må la falle. Nettopp der ligger spenningen i bildet: Seieren er der, men ingen feirer den. Károly Ferenczy, en av de mest innflytelsesrike malerne i den ungarske modernismen og en ledende skikkelse i kunstnerkolonien i Nagybánya, malte de to i 1915 i myke, bredt påførte fargetoner. Ansiktene forblir skisserte, kroppene er bygget opp av få fargeflater. Lyset kommer frontalt og flatt, bakgrunnen sluker alt det uvedkommende. Det som gjenstår, er to figurer, en pokal og mye stillhet. For et idrettsbilde er dette forbløffende uheroisk - og nettopp derfor blir man stående foran det.

Det er selve pokalen som opptar mest oppmerksomhet i dette verket. Ferenczy fremstiller sølvet ikke som en detalj, men som en håndfull lyse og mørke flekker - et hvitt glimt på veggen, under det en varm brunfarge som speiler hendene rundt den. Trykket bevarer denne uskarpheten nøyaktig, uten å glatte den ut. Man ser hvor penselen slutter og flaten begynner, og fingrene til de to idrettsutøverne griper troverdig rundt foten av pokalen, selv om det knapt er tegnet noen konturer. Også overgangen fra den svarte drakten til den mørke bakgrunnen forblir tydelig - to forskjellige nyanser av mørkt, ingen fargeklump. Den satinert overflaten på Leonardo-lerretet sørger for at de dype tonene ikke drukner. Fenja, en smal gullramme med fin perlekant, innrammer det lille formatet på 25 x 36 cm uten å kvele det; det kjølige, nesten sølvaktige gullet harmonerer godt med den dempede fargepaletten. Et av disse verkene hvor innsatsen forblir synlig.

Et bilde av to vinnere som forteller mer om alvor enn om berømmelse - i denne lille, konsentrerte utførelsen virker det enda mer komprimert. Når man beveger seg foran det, vandrer et diskret skimmer over den satinert overflaten og lar nettopp det stedet lyse opp et øyeblikk der Ferenczy har plassert det hvite glanspunktet på pokalen. At materiale og motiv her gjør det samme, er et stille lykketreff ved dette verket.