Det rosa ferskentreet, 1888

Nesten hele bildets høyde er opptatt av fersken-treet: Stammen rager opp fra den lyse åkeren, deler seg flere ganger og sprer de blomstrende grenene ut mot en blå himmel. Denne sentrale komposisjonen virker bare fast ved første øyekast. Overalt bryter korte penselstrøk opp konturene, får grenene til å flimre og forvandler bakken til et bevegelig felt av hvitt, blått, grønt og delikat rosa. Til høyre setter et okkerfarget gjerde en klar grense; samtidig fører dets flyktelinje inn i dybden, forbi flere trær helt til den lave horisonten. Vincent van Gogh maler landskapet i 1888 ikke som et statisk naturbilde, men som noe som forandrer seg kontinuerlig under betrakterens blikk. Blomstene er ikke nøyaktig opptalte detaljer. De samler seg i lyse klynger, oppløses i fargeflekker og dukker opp igjen som en krone i neste øyeblikk. Det er nettopp dette man blir sittende fast ved: Våren fremstår her ikke som yndig, men nesten utålmodig. Mellom den kjølige himmelen og de varme sporene ved gjerdet fremstår treet som et tegn på ny vekst, fremdeles slank og sårbar, men full av energi. Van Gogh er en av de mest innflytelsesrike nederlandske kunstnerne innen postimpresjonismen; her forener han umiddelbar naturobservasjon med den synlige signaturen som ikke bare beskriver fargen, men gjør den til selve hendelsen.

I denne utførelsen reagerer Leonardo, det satinerte lerretet, helt uten glassplate på rommets lys. Det er et godt valg: En speilende overflate ville ha overdøvet maleriets urolige rytme for sterkt. I stedet vandrer et mykt skinn over himmelen og brytes der de trykte penselstrøkene er spesielt tette. Rundt de midterste grenene ligger små reflekser på de hvite og rosa blomstene; de glimter punktvis, mens de mørke linjene i stammen forblir tydelige. Lenger nede sprer lyset seg over de skrå strekene på åkeren og synliggjør retningsendringene uten å danne et sammenhengende glanslag. Når blikket vippes til siden, får overflaten merkbart mer glans, mens den roer seg ned igjen når man ser den forfra. Denne nyanseringen gjør motivet godt, fordi treet fremstår som tettere eller luftigere avhengig av hvor man står. Mare rammer inn lerretet med en champagnfarget trelist; på innsiden setter en smal gullkant en konsentrert lyskant. Kanskje det vakreste detalj: I det nedre hjørnet møter dette klare gullreflekset lerretets mykere glans, mens de blågrå åkerstrøkene rett ved siden av forblir nesten refleksfrie.