Pasiphae

Hvite linjer strekker seg gjennom et svart felt, som om noen hadde skåret lys ut av mørket med en kniv - og det var nettopp det Matisse gjorde. «Pasiphaë» ble skapt i 1944 som en linoleumsnitt-illustrasjon til Henry de Montherlants drama med samme navn, og teknikken snur tegningen på hodet: Det er ikke linjen som blir påført, men omgivelsene som blir stående igjen. En kvinnefigur krammer seg inntil seg selv, hodet hviler skrått på den bøyde armen, de lukkede øynene er bare to smale buer, et armbånd er en kort dobbel strek. Ingen skygge, ingen modellering - konturen alene bærer kroppen, holdningen og en nesten søvnig ømhet. Matisse, som på den tiden allerede var over sytti og i dårlig helse, reduserer her til det aller mest essensielle, og nettopp denne reduksjonen gjør figuren så nærværende. Den mytologiske forelegget rommer nok av drama, men selve bildet utstråler fremfor alt ro: en innadvendt skikkelse, omsluttet av det dype svart som av natten.

Bladet er utført som et FineArt-foto i matt utførelse, og dette papiret passer til motivet som få andre: Det svarte fremstår fløyelsaktig og helt refleksfritt, mens de hvite linjene trer frem med rene kanter. Den som ser nærmere etter, oppdager en fin kornstruktur i den matte overflaten - den gir trykket et grafisk preg, nesten som en originalgrafikk, og blikket blir faktisk fanget av dette. I nedre kant avsluttes arket med en uregelmessig revet håndlaget kant, til venstre for denne sitter en liten nummerering som ser ut som den er skrevet med blyant; uten passepartout og uten glass henger papiret fritt i rammen, med synlig kant og en svak skygge bak. Rammen er av typen «Ernesta», en profil med ebenholt-utseende, hvis særegenhet man først legger merke til fra siden: Den er betydelig høyere enn den er bred, slik at rammen stikker ut fra veggen som en flat kasse og gir arket en merkbar dybde. Skråkantene passer nøyaktig sammen, den mørke årringen løper levende over sidene, og den smale innvendige kanten faller bratt ned mot papiret. På en lys vegg fremstår helheten som et objekt i ett stykke - rolig nok til et soverom, markant nok til en gang hvor man går forbi den hver dag.