| Født | 1500 (Nürnberg) |
| Død | 1550 (Frankfurt am Main) |
| Nasjonalitet | Germany |
| Epoker | Illustrasjon, Deutsche Renaissance |
| Yrke | Maler, Illustrator, Druckgrafiker, Exlibriskünstler, Zeichner |
| Familie | Ektefelle: Anna Beham Søsken: Barthel Beham |
| Kjente verk | Scenes from the Life of David (1534), Patience by Hans Sebaldus Beham - Sebald Beham (1540), Korsfästelsen, Korsbärandet, Konungarnas tillbedjan |
| Museer | Art Institute of Chicago, Cleveland Museum of Art, Los Angeles County Museum of Art (LACMA), Staatliche Museen zu Berlin, Statens Museum for Kunst |
I januar 1525 lot rådet i riksstaden Nürnberg tre unge malere fra kretsen rundt Albrecht Dürer arrestere. Det var Georg Pencz, Barthel Beham og broren hans Sebald Beham, en kobberstikker født i Nürnberg i 1500. Eldre litteratur kaller ham Hans Sebald Beham, selv om ingen dokumenter bekrefter fornavnet Hans - allerede navnet på denne tiltalte er et åpent spørsmål. De tre ble anklaget for gudsbespottelse, sekterisme og fornektelse av verdslig øvrighet. Ifølge senere kilder erklærte de omtrent at de trodde på Gud, men ikke hadde noen tro på Kristus, dåpen og sakramentet, og ikke anerkjente noen annen øvrighet enn Gud. Dommen av 26. januar 1525 lød på forvisning. Rådet avsto fra tortur, og allerede i november fikk alle tre vende tilbake til byen. Navnet i saksdokumentene ble stående: de tre gudløse malerne.
Tre år senere sto Beham igjen opp mot rådet. Få måneder etter Dürers død utga han i 1528 en liten bok om hestens proporsjoner. Anklagen lød at han hadde hentet stoff fra Dürers upubliserte proporsjonsstudier, og Dürers enke sto bak klagen. I juli 1528 forbød rådet salget inntil Dürers eget, ennå upubliserte verk om proporsjoner var utgitt. Beham dro til Ingolstadt og vendte tilbake til Nürnberg i februar 1529 - og brukte i 1546 ubekymret det omstridte materialet enda en gang, i sin egen lille lærebok.
Hvem var denne mannen? En tysk kobberstikker, etser og tresnittstegner, opplært i Dürers krets, skal man dømme etter de tidlige bladene. Ingen lærekontrakt er bevart. Sammen med broren Barthel og Georg Pencz regnes han i kunsthistorien blant småmestrene, oppkalt etter kobberstikkenes minimale format. Da Sebald Beham døde i Frankfurt am Main i 1550, etterlot han seg omkring 270 kobberstikk og langt over 1000 tresnitt. Han hadde signert dem med monogrammet som et varemerke, først HSP, etter den frankiske uttalen Peham, senere HSB. Kildene forklarer ulikt hva H-en sto for - også monogrammet lar fornavnet stå åpent.
Hvor liten denne kunsten virkelig er, ser man i apostelserien fra midten av 1540-årene, med plater som måler omkring 4,8 ganger 3,2 centimeter. På «Den hellige Mathias, 1541-46», seriens tolvte blad, står en skjegget apostel med stråleglorie foran et plankegjerde, med den lukkede boken klemt under armen og høyre hånd støttet mot en langskaftet øks, barbeint og med punger i beltet - og hver eneste strek sitter. På «Formue» fra 1541 skrider den bevingede lykkegudinnen frem med et kornnek. Ved foten hennes ligger den store kulen, i venstre hånd holder hun lykkehjulet, og øverst på hjulet sitter en liten mann som med utstrakt arm bønnfaller henne om å stanse det. Bak henne glir et seilskip og en by ved bredden forbi. Hele verdensteateret måler 79 ganger 51 millimeter.
Også gjengivelsen av slike blad er en prosess, og den har bare ett omstridt punkt - om streken forblir en strek. Det rasterfrie trykket Meisterdrucke bruker til å gjengi kobberstikkene, legger verken linjeraster eller synlige trykkpunkter over tegningen, og et fint, naturhvitt papir bærer den fine streken. Slik forblir hver skravering fra kobberstikkelen en strek og glir ikke over i grått, selv i de tetteste krysskraveringene. Til slutt er det dermed ikke trykket som settes på prøve, men kobberstikkeren - og Behams 79 ganger 51 millimeter består prøven.
Et annet felt var Beham, etter dagens forskning å dømme, den første til å åpne: bondefesten som selvstendig bildemotiv. Fra 1528 skar han storformatstresnitt av kirkefester i Nürnberg, blant dem kirkefesten i Mögeldorf. I Frankfurt fulgte bittesmå serier med kobberstikk. På «Bondestriden» fra 1540 går bønder løs på hverandre med sverd og never. Midt i tumultene kneler en kvinne med armene kastet i været, én ligger allerede på bakken, og over hodene vaier et tekstbånd med rimet Slår du meg, stikker jeg deg. Det samme tekstbåndet vaier over «Bondebryllupet eller de tolv måneder: nr. 9, 1547.», et blad fra Frankfurt-serien fra 1546/47, som fordeler de tolv månedene på ti små kobberstikk og merker de festende og slåssende bøndene med månedsnavn. Her slåss de ved vinrankene, og mellom kamphanene ligger en hatt og en høygaffel. Forskerne er uenige om slike scener er hån ovenfra eller feirer festen med utgangspunkt i egne opplevelser - man kan se begge deler i dem. En mannsalder før den nederlandske maleren Pieter Bruegel gjorde bondefesten til verdenskunst, hadde Beham gitt den sin form.
Beham, den forviste fra 1525, ble til slutt borger av en annen by. I 1531 trådte han i tjeneste hos kardinal Albrecht av Brandenburg, som han malte bønnebokminiatyrer for, samt en bordplate med scener fra kong Davids liv som senere havnet i Louvre. Fra 1532 bodde han i Frankfurt am Main, illustrerte Bibelske historier fra 1533 for forleggeren Christian Egenolff, ga avkall på borgerskapet i Nürnberg i 1535 og avla borgereden i Frankfurt i 1540. Da Barthel døde under en reise i Italia i 1540, overtok Sebald kobberplatene hans og fortsatte å trykke brorens motiver. Han solgte selv på bokmessen i Frankfurt, og i 1547 bodde han rett ved messeområdet. De store veggbladene gikk til et bredt publikum, de små seriene til samlere som limte dem inn i bøker. Markedet han levde av, lå dermed rett utenfor døren hans.
Side 1 / 6
| Født | 1500 (Nürnberg) |
| Død | 1550 (Frankfurt am Main) |
| Nasjonalitet | Germany |
| Epoker | Illustrasjon, Deutsche Renaissance |
| Yrke | Maler, Illustrator, Druckgrafiker, Exlibriskünstler, Zeichner |
| Familie | Ektefelle: Anna Beham Søsken: Barthel Beham |
| Kjente verk | Scenes from the Life of David (1534), Patience by Hans Sebaldus Beham - Sebald Beham (1540), Korsfästelsen, Korsbärandet, Konungarnas tillbedjan |
| Museer | Art Institute of Chicago, Cleveland Museum of Art, Los Angeles County Museum of Art (LACMA), Staatliche Museen zu Berlin, Statens Museum for Kunst |
I januar 1525 lot rådet i riksstaden Nürnberg tre unge malere fra kretsen rundt Albrecht Dürer arrestere. Det var Georg Pencz, Barthel Beham og broren hans Sebald Beham, en kobberstikker født i Nürnberg i 1500. Eldre litteratur kaller ham Hans Sebald Beham, selv om ingen dokumenter bekrefter fornavnet Hans - allerede navnet på denne tiltalte er et åpent spørsmål. De tre ble anklaget for gudsbespottelse, sekterisme og fornektelse av verdslig øvrighet. Ifølge senere kilder erklærte de omtrent at de trodde på Gud, men ikke hadde noen tro på Kristus, dåpen og sakramentet, og ikke anerkjente noen annen øvrighet enn Gud. Dommen av 26. januar 1525 lød på forvisning. Rådet avsto fra tortur, og allerede i november fikk alle tre vende tilbake til byen. Navnet i saksdokumentene ble stående: de tre gudløse malerne.
Tre år senere sto Beham igjen opp mot rådet. Få måneder etter Dürers død utga han i 1528 en liten bok om hestens proporsjoner. Anklagen lød at han hadde hentet stoff fra Dürers upubliserte proporsjonsstudier, og Dürers enke sto bak klagen. I juli 1528 forbød rådet salget inntil Dürers eget, ennå upubliserte verk om proporsjoner var utgitt. Beham dro til Ingolstadt og vendte tilbake til Nürnberg i februar 1529 - og brukte i 1546 ubekymret det omstridte materialet enda en gang, i sin egen lille lærebok.
Hvem var denne mannen? En tysk kobberstikker, etser og tresnittstegner, opplært i Dürers krets, skal man dømme etter de tidlige bladene. Ingen lærekontrakt er bevart. Sammen med broren Barthel og Georg Pencz regnes han i kunsthistorien blant småmestrene, oppkalt etter kobberstikkenes minimale format. Da Sebald Beham døde i Frankfurt am Main i 1550, etterlot han seg omkring 270 kobberstikk og langt over 1000 tresnitt. Han hadde signert dem med monogrammet som et varemerke, først HSP, etter den frankiske uttalen Peham, senere HSB. Kildene forklarer ulikt hva H-en sto for - også monogrammet lar fornavnet stå åpent.
Hvor liten denne kunsten virkelig er, ser man i apostelserien fra midten av 1540-årene, med plater som måler omkring 4,8 ganger 3,2 centimeter. På «Den hellige Mathias, 1541-46», seriens tolvte blad, står en skjegget apostel med stråleglorie foran et plankegjerde, med den lukkede boken klemt under armen og høyre hånd støttet mot en langskaftet øks, barbeint og med punger i beltet - og hver eneste strek sitter. På «Formue» fra 1541 skrider den bevingede lykkegudinnen frem med et kornnek. Ved foten hennes ligger den store kulen, i venstre hånd holder hun lykkehjulet, og øverst på hjulet sitter en liten mann som med utstrakt arm bønnfaller henne om å stanse det. Bak henne glir et seilskip og en by ved bredden forbi. Hele verdensteateret måler 79 ganger 51 millimeter.
Også gjengivelsen av slike blad er en prosess, og den har bare ett omstridt punkt - om streken forblir en strek. Det rasterfrie trykket Meisterdrucke bruker til å gjengi kobberstikkene, legger verken linjeraster eller synlige trykkpunkter over tegningen, og et fint, naturhvitt papir bærer den fine streken. Slik forblir hver skravering fra kobberstikkelen en strek og glir ikke over i grått, selv i de tetteste krysskraveringene. Til slutt er det dermed ikke trykket som settes på prøve, men kobberstikkeren - og Behams 79 ganger 51 millimeter består prøven.
Et annet felt var Beham, etter dagens forskning å dømme, den første til å åpne: bondefesten som selvstendig bildemotiv. Fra 1528 skar han storformatstresnitt av kirkefester i Nürnberg, blant dem kirkefesten i Mögeldorf. I Frankfurt fulgte bittesmå serier med kobberstikk. På «Bondestriden» fra 1540 går bønder løs på hverandre med sverd og never. Midt i tumultene kneler en kvinne med armene kastet i været, én ligger allerede på bakken, og over hodene vaier et tekstbånd med rimet Slår du meg, stikker jeg deg. Det samme tekstbåndet vaier over «Bondebryllupet eller de tolv måneder: nr. 9, 1547.», et blad fra Frankfurt-serien fra 1546/47, som fordeler de tolv månedene på ti små kobberstikk og merker de festende og slåssende bøndene med månedsnavn. Her slåss de ved vinrankene, og mellom kamphanene ligger en hatt og en høygaffel. Forskerne er uenige om slike scener er hån ovenfra eller feirer festen med utgangspunkt i egne opplevelser - man kan se begge deler i dem. En mannsalder før den nederlandske maleren Pieter Bruegel gjorde bondefesten til verdenskunst, hadde Beham gitt den sin form.
Beham, den forviste fra 1525, ble til slutt borger av en annen by. I 1531 trådte han i tjeneste hos kardinal Albrecht av Brandenburg, som han malte bønnebokminiatyrer for, samt en bordplate med scener fra kong Davids liv som senere havnet i Louvre. Fra 1532 bodde han i Frankfurt am Main, illustrerte Bibelske historier fra 1533 for forleggeren Christian Egenolff, ga avkall på borgerskapet i Nürnberg i 1535 og avla borgereden i Frankfurt i 1540. Da Barthel døde under en reise i Italia i 1540, overtok Sebald kobberplatene hans og fortsatte å trykke brorens motiver. Han solgte selv på bokmessen i Frankfurt, og i 1547 bodde han rett ved messeområdet. De store veggbladene gikk til et bredt publikum, de små seriene til samlere som limte dem inn i bøker. Markedet han levde av, lå dermed rett utenfor døren hans.