Bernhard Strigel så dagens lys i 1465 eller 1470, dette er ikke akkurat dokumentert. Vi vet imidlertid at han ble født inn i en sørtysk kunstnerfamilie fra Memmingen, som nøt et stort rykte langt utenfor bymurene - som altermaler. Og fordi eplet er kjent for å aldri falle langt fra treet og faren også var hans lærer, foretrakk også den unge Bernhard å vie seg til samme sjanger og altertavlen. Imidlertid frigjorde han seg raskt fra sine familierøtter og skapte også portretter. Først var det fortsatt i sengotisk stil, inkludert gullbakgrunnen. Dette er spesielt tydelig i portrettet av en helgen, som sammenlignet med hans sene verk fortsatt viser relativt liten romlighet. Imidlertid, under påvirkning av nederlandske mestere, lyktes Strigel raskt i å forvandle seg til tysk renessansemaleri. I dag regnes den tyske maleren som en mester i sitt håndverk i både individuelle og gruppeskildringer.
Men selv i løpet av sin levetid var Bernhard Strigel kjent for sitt kunstnerskap. Så det er ikke overraskende at hans klienter ikke bare inkluderte rådmenn og laugsmestere. Han oppnådde snart enda høyere utmerkelser: som hoffmaler for keiser Maximilian I. Keiseren hadde foretrukket Strigel fremfor Albrecht Dürer, som allerede var langt viktigere på den tiden – til stor irritasjon, men enda mer til Strigels berømmelse. Bernhard Strigel skapte da også det som trolig er det mest kjente og mest kjente av hans portretter for keiseren, som fortsatt henger i Kunsthistorisches Museum i Wien: i anledning wienernes dobbeltbryllup til hans barnebarn Ferdinand I og hans søster Maria i I 1515 malte Strigel sin majestet midt i sin blåblodige familie.
Bernhard Strigl kom til keiserhoffet gjennom sine reiser, som han måtte foreta som et velrenommert medlem av Memmingens bylaug og utsending i juridiske spørsmål. I sistnevnte funksjon hadde Strigl andre viktige oppgaver i tillegg til å male, noe som noen ganger ga ham lite tid til kunst. Han utarbeidet for eksempel nytt tiggereglement, ble ekspert for de såkalte salthandlerne som handlet med det hvite gullet, og han hadde også ansvaret for å holde rettsseglet.
Bernhard Striegels verk ville imidlertid ikke blitt tilstrekkelig beskrevet, hvis man ikke også nevner at i løpet av hans kunstneriske utvikling ble også landskap stadig viktigere. Han valgte dem først og fremst som bakgrunn for de han portretterte. Mange av Bernhard Stiegls verk henger fortsatt på de stedene de opprinnelig hadde tenkt, i slott eller over altere. På grunn av sekularisering og reformasjonen ble imidlertid noen også ødelagt eller migrert til andre steder. I dag finnes en rekke verk av Strigel i offentlige samlinger – og selvsagt i Strigelmuseet i Memmingen.
Bernhard Strigel så dagens lys i 1465 eller 1470, dette er ikke akkurat dokumentert. Vi vet imidlertid at han ble født inn i en sørtysk kunstnerfamilie fra Memmingen, som nøt et stort rykte langt utenfor bymurene - som altermaler. Og fordi eplet er kjent for å aldri falle langt fra treet og faren også var hans lærer, foretrakk også den unge Bernhard å vie seg til samme sjanger og altertavlen. Imidlertid frigjorde han seg raskt fra sine familierøtter og skapte også portretter. Først var det fortsatt i sengotisk stil, inkludert gullbakgrunnen. Dette er spesielt tydelig i portrettet av en helgen, som sammenlignet med hans sene verk fortsatt viser relativt liten romlighet. Imidlertid, under påvirkning av nederlandske mestere, lyktes Strigel raskt i å forvandle seg til tysk renessansemaleri. I dag regnes den tyske maleren som en mester i sitt håndverk i både individuelle og gruppeskildringer.
Men selv i løpet av sin levetid var Bernhard Strigel kjent for sitt kunstnerskap. Så det er ikke overraskende at hans klienter ikke bare inkluderte rådmenn og laugsmestere. Han oppnådde snart enda høyere utmerkelser: som hoffmaler for keiser Maximilian I. Keiseren hadde foretrukket Strigel fremfor Albrecht Dürer, som allerede var langt viktigere på den tiden – til stor irritasjon, men enda mer til Strigels berømmelse. Bernhard Strigel skapte da også det som trolig er det mest kjente og mest kjente av hans portretter for keiseren, som fortsatt henger i Kunsthistorisches Museum i Wien: i anledning wienernes dobbeltbryllup til hans barnebarn Ferdinand I og hans søster Maria i I 1515 malte Strigel sin majestet midt i sin blåblodige familie.
Bernhard Strigl kom til keiserhoffet gjennom sine reiser, som han måtte foreta som et velrenommert medlem av Memmingens bylaug og utsending i juridiske spørsmål. I sistnevnte funksjon hadde Strigl andre viktige oppgaver i tillegg til å male, noe som noen ganger ga ham lite tid til kunst. Han utarbeidet for eksempel nytt tiggereglement, ble ekspert for de såkalte salthandlerne som handlet med det hvite gullet, og han hadde også ansvaret for å holde rettsseglet.
Bernhard Striegels verk ville imidlertid ikke blitt tilstrekkelig beskrevet, hvis man ikke også nevner at i løpet av hans kunstneriske utvikling ble også landskap stadig viktigere. Han valgte dem først og fremst som bakgrunn for de han portretterte. Mange av Bernhard Stiegls verk henger fortsatt på de stedene de opprinnelig hadde tenkt, i slott eller over altere. På grunn av sekularisering og reformasjonen ble imidlertid noen også ødelagt eller migrert til andre steder. I dag finnes en rekke verk av Strigel i offentlige samlinger – og selvsagt i Strigelmuseet i Memmingen.
Side 1 / 1