Bartolomeo Passarotti hadde fått et viktig rykte som maler og etser i renessansens Italia. Han blir spesielt sett på som hovedpersonen til Cinquecento som en måte å skildre det typiske skjønnhetsbegrepet i maleriet.
Det er praktisk talt ingen informasjon om de første årene av Bartolomeo Passarottis ungdom, det første beviset på karrieren hans dateres tilbake til 1551. Han hadde vendt ryggen til sitt fødested, Bologna, for å jobbe i Roma sammen med den avdøde renessansearkitekten Jacopo Barozzi da Vignola og på for å studere og jobbe med den maniste maleren Taddeo Zuccari. På den tiden ble han formet av arkitektens struktur så vel som hans fokus på den individuelle kunstneriske måten med en lunefull og anspent stil. Tilbake i Bologna åpnet Bartolomeo Passarotti sitt eget store verksted i 1565. I maleriet dyrket han stilen til den såkalte venetianske skolen med et spesielt fokus på fargelegging. Passarotti trente maleren og gravereren Agostino Carracci blant andre kunstnere, samtidig malte han stilleben, portretter og religiøse motiver, som i dag hovedsakelig kan sees i Bolognas kirker, for eksempel i basilikaen San Giacomo Maggiore.
Passarottis portretter anses å være et uttrykk for den tidlige barokken i kunsten, som likevel er basert på tradisjonene fra renessansen. På denne tiden ble Passarotti kunstnerisk påvirket av Girolamo Francesco Maria Mazzola, kjent som Parmigianino, og av Antonio da Correggio . Det var nettopp portrettene hans som ga Bartolomeo Passarotti rykte for å være den viktigste portrettisten i Bologna på slutten av 1500-tallet. Han brukte et spesielt attraktivt fargevalg - den ekstremt livlige karakteriseringen var imidlertid karakteristisk, et enestående trekk ved Cinquecento i datidens italienske kunst.
I sine fremstillinger brukte mesteren det italienske Cinquecento-skjønnhetsbegrepet. Cinquecento-stilen anses å være en videreutvikling av Quattrocento med sine stramme, beskjedne skildringer og sterkt utførte motiver. Bartolomeo Passerotti viet seg på den ene siden til mytologiske og religiøse emner og på den andre siden til realistisk portrettkunst med representasjon av folketyper hentet fra det virkelige liv. Det bestemte patoset som representasjonen ble unnfanget med, kan ikke overses. Et kjennetegn ved hans senere portrettmaleri er blant annet et livlig håndspill. Det gir liv i plottet ned til det dramatiske nivået. I tillegg fengsler Bartolomeo Passarotti med nøye utarbeidet fysiognomi, både i de religiøse representasjonene og i de karakteriserende bildene til folket i sin tid.
Bartolomeo Passarotti hadde fått et viktig rykte som maler og etser i renessansens Italia. Han blir spesielt sett på som hovedpersonen til Cinquecento som en måte å skildre det typiske skjønnhetsbegrepet i maleriet.
Det er praktisk talt ingen informasjon om de første årene av Bartolomeo Passarottis ungdom, det første beviset på karrieren hans dateres tilbake til 1551. Han hadde vendt ryggen til sitt fødested, Bologna, for å jobbe i Roma sammen med den avdøde renessansearkitekten Jacopo Barozzi da Vignola og på for å studere og jobbe med den maniste maleren Taddeo Zuccari. På den tiden ble han formet av arkitektens struktur så vel som hans fokus på den individuelle kunstneriske måten med en lunefull og anspent stil. Tilbake i Bologna åpnet Bartolomeo Passarotti sitt eget store verksted i 1565. I maleriet dyrket han stilen til den såkalte venetianske skolen med et spesielt fokus på fargelegging. Passarotti trente maleren og gravereren Agostino Carracci blant andre kunstnere, samtidig malte han stilleben, portretter og religiøse motiver, som i dag hovedsakelig kan sees i Bolognas kirker, for eksempel i basilikaen San Giacomo Maggiore.
Passarottis portretter anses å være et uttrykk for den tidlige barokken i kunsten, som likevel er basert på tradisjonene fra renessansen. På denne tiden ble Passarotti kunstnerisk påvirket av Girolamo Francesco Maria Mazzola, kjent som Parmigianino, og av Antonio da Correggio . Det var nettopp portrettene hans som ga Bartolomeo Passarotti rykte for å være den viktigste portrettisten i Bologna på slutten av 1500-tallet. Han brukte et spesielt attraktivt fargevalg - den ekstremt livlige karakteriseringen var imidlertid karakteristisk, et enestående trekk ved Cinquecento i datidens italienske kunst.
I sine fremstillinger brukte mesteren det italienske Cinquecento-skjønnhetsbegrepet. Cinquecento-stilen anses å være en videreutvikling av Quattrocento med sine stramme, beskjedne skildringer og sterkt utførte motiver. Bartolomeo Passerotti viet seg på den ene siden til mytologiske og religiøse emner og på den andre siden til realistisk portrettkunst med representasjon av folketyper hentet fra det virkelige liv. Det bestemte patoset som representasjonen ble unnfanget med, kan ikke overses. Et kjennetegn ved hans senere portrettmaleri er blant annet et livlig håndspill. Det gir liv i plottet ned til det dramatiske nivået. I tillegg fengsler Bartolomeo Passarotti med nøye utarbeidet fysiognomi, både i de religiøse representasjonene og i de karakteriserende bildene til folket i sin tid.
Side 1 / 1