En hjort med en hjort i et skogslandskap ved solnedgang

Over to dyrehoder som er plassert forskjøvet over hverandre, stiger bildeaksen opp mot hjortens gevir, som åpner seg som et nakent tre mot den bleke kveldshimmelen. Foran står rådyret, rødbrunt, med hodet vendt mot betrakteren; bak det står hjorten, mørkere, med tykk manke og rett blikk. Til venstre synker en blekrød sol bak åskammen, til høyre skimtes et annet dyr bare som en skygge ved horisonten. Det er ikke noe blått i denne himmelen; den forblir olivengrå med en gulaktig stripe over fjellkjeden; nederst avgrenser mørkt kratt scenen. Carl Friedrich Deiker, en tysk dyremaler fra 1800-tallet, kjenner motivene sine fra jakten, og det ser man på holdningen: Dyrene har lagt merke til betrakteren, men står likevel stille. Verket er utført på farget papir, og lyspunktene på ørene og nesen er lagt på som dekkhvitt.

Ingen lerret denne gangen. Motivet er trykt på FineArt Foto Satin, et fotopapir med en dempet overflate, og papiret er igjen laminert over hele flaten på en solid bæreplate - ikke strukket over en ramme, men ligger flatt bak rammefalsen, uten glass foran. Arket kan altså ikke bølge seg, og det oppstår ingen refleksjoner mellom øyet og papiret, noe som ved en så mørk himmel betyr mer enn man tror. Dermed forblir kornstrukturen i det fargede papiret lesbar fra originalen, helt ned til skraveringene på hjortens hals; den satinert overflaten skinner knapt, bare de dekket hvite lyspartiene skiller seg litt ut. Freja, et lyst gammelt sølv med rustrødt i fordypningene, står tett inntil bildet: Det røde under sølvet og solens rosa ligger fargemessig bare noen få nyanser fra hverandre, og selve sølvet har den samme gulaktige fargetonen som himmelen over fjellene. På den nedre listen, ved siden av signaturen, fremstår de mørke punktene i skjellmønsteret nesten like svarte som krattet bak. Fra avstand virker rammen lysere enn bildet, men på nært hold er det motsatt.

Ved 48 x 62 cm når geviret nesten helt opp til den øvre kanten, og den ytre bladrekken i profilen ved siden av er omtrent like bred som en enkelt gevirstang. Fordi papiret ligger flatt på platen, går bildekanten uten skygge over i brettet; om man synes at mangelen på passepartout virker for trang, avhenger vel av hvor nær man ønsker å stå hjorten.