Alle blikkene er rettet mot det tett besatte brettet: Hvem har trekk, hvem vinner? Faust spiller mot Mephisto, og innsatsen er hans sjel. Til venstre sitter Mephisto i en rød kappe, med hodet lett bøyd, en finger undersøkende mot munnen, mens den andre hånden allerede hviler mellom brikkene; Faust lener seg langt frem mot ham, presser fingrene mot pannen og omfavner en brikke med den frie hånden, uten å utføre trekket sitt. Bak dem står en bevinget skikkelse i hvitt, hvis foldede hender og nedsenkede blikk minner om frelse, mens steinsøyler og mørke buer rammer inn scenen. Rødt, blått og hvitt plasserer de tre figurene tydelig rundt det svart-gylne spillefeltet. Hos Goethe finner denne sjakkpartien ikke sted; den synliggjør snarere pakten som en kamp om undergang eller frelse, et motiv som var populært i det 19. århundre og som ofte dukker opp i etterligninger og kopier. Kunstneren bak dette verket, som ble skapt rundt 1900, forblir ukjent.
I denne utførelsen bærer lerretet «Leonardo» med satengert overflate motivet, men det er egentlig «Esme», en gullramme med et påfallende dypt strukturert profil, som dominerer helhetsinntrykket. Rett langs bildet går en smal gullkant, etterfulgt av en mørk ornamentzone med jevnt plasserte buer; deretter åpner den brede rammen seg, med en patina bestående av fine riper, mørke flekker og ujevne slitasjespor. På utsiden løper et plastisk rankebånd på mørk bakgrunn, og under dette avsluttes det med en smal rekke små, gylne forhøyninger. Utførelsen er spesielt godt synlig i nedre høyre hjørne: Skråkantene møtes rent, ornamentlinjene ender i flukt, og selv de mange profilendringene beholder der sin klare linje. Her ble ikke materialene satt sammen på måfå, men tilpasset hverandre.
Scenen virker nettopp så ubehagelig fordi ingen triumferer: Mephisto venter, Faust nøler, og den stille skikkelsen bak brettet kjenner muligens utfallet for lenge siden.