Bambusmarkedet ved Capital Bridge, 1857., 1857.

Under den runde månen strekker hovedstadsbroen seg tvers gjennom den nattlige byen, mens en skog av sammenbundne bambusstenger rager opp til venstre og en enslig båtførerstyrer sin lastede båt over det blå vannet. På gangbroen går forbipasserende i små grupper, noen bærer utsmykkede staver; bittesmå innslag i rødt, gult og blått livner opp scenen, som hovedsakelig er holdt i brunt, svart og dempet turkis, uten å forstyrre kveldens ro. Ando Hiroshige fremstiller hverdagslivet i det gamle Edo med den sikkerheten som kjennetegner hans sene fargetrykk: Broen kommer så nær betrakteren at søyler og rekkverk nesten blir selve rammen for hele komposisjonen, samtidig som vannløpet og de fjerne breddene åpner en lang vei inn i dybden. Den japanske ukiyo-e-kunstneren fanger i 1857 ikke et festlig øyeblikk i stor forstand, men sameksistensen av handel, trafikk og natt; selv den lyse månen virker mindre dramatisk enn nøktern, en rolig motpol til de mørke stolpene og bjelkene. Man kan se lenge på bildet før man legger merke til hvor mye som egentlig skjer - og hvor lite av det som trenger seg på. Nettopp der ligger for meg sjarmen ved dette verket.

I dette verket sitter Hiroshiges nattbilde rett i den svarte rammen Trina, og lerretet Leonardo har akkurat den satengglansen som passer til dette motivet. Når lyset faller inn forfra, strekker det seg over den blekblå himmelen som en flat refleks, månen beholder sin kremfargede runding, og de svarte skrifttegnene forblir tydelig lesbare. Langs broen brytes det samme lyset opp i mindre lyspunkter; de brune bjelkene sluker det meste av det, bare langs enkelte linjer henger det igjen en fin glans. Det jeg liker best, er hvordan overflaten oppfører seg nede i vannet: Et smalt refleks følger de trykte bølgene, uten å gjøre dem til en speilende flate. Her er det ikke noe glass, så det er heller ingen hard sekundær refleksjon over månen og figurene; Trina trekker en matt kant på utsiden, som knapt lysner opp ved den øvre kanten - enkelt, nesten ubemerket, noe som kler bildet godt. Til syvende og sist er det uansett den enkelte båtføreren under brobuen som avgjør virkningen: Rundt omkring er byen i full sving, men på vannet forblir han helt i seg selv.