Marerittet, ca. 1781

Kvinnen i hvitt ligger på tvers over sengen, hodet faller bakover over sengekanten, og den ene armen henger nesten helt ned til gulvet. På brystet hennes sitter marerittet, et kompakt, brunt vesen med spisse ører, som ikke ser på henne, men på oss - med et smil man kort vil gjengjelde når man pakker ut bildet, men likevel ikke klarer. Bak gardinen kommer et hestehode til syne, malt grått og røykaktig, med tomme, lyse øyne uten pupiller. Alt annet forsvinner i mørket; bare lakenet, huden til den sovende kvinnen og en liten glassflaske på nattbordet ved siden av en liten eske fanger fortsatt lyset. Johann Heinrich Füssli, født i Zürich og bosatt i London, malte rundt 1781 den gamle folketroen om «Mahr»: et vesen som om natten setter seg på de sovende og tar pusten fra dem, til de våkner badet i svette. Han skildrer ikke drømmen som et indre bilde, men plasserer figurene i levende live i soverommet. I 1782 vakte maleriet oppsikt ved Royal Academy i London, og siden den gang har det forfulgt kunsthistorien på samme måte som «Mahr» forfølger sin sovende - mellom skrekkromantikk, erotikk og en humor som ikke lar seg helt definere.

På det matte lerretet oppfører overflaten seg akkurat slik dette motivet krever: Det store svarte om figurene sluker lyset, i stedet for å reflektere det. Vipper man rammen foran vinduet, løper det ingen lys stripe over mørket; hestehodet forblir i skumringen, og gardinen viser sine malte folder uten eget skimmer. De få lysene kommer da virkelig fra selve bildet - glanspunktet på halsen av glassflasken, hestens lyse øyne, de to røde, glitrende punktene ved sengekanten. Dette kan man best sjekke på lakenet. Der har trykket gjengitt originalens fine krakelering, et nett av hårfine sprekker over stoff og hud; på en blank overflate ville spredt lys dekke det til, her forblir det lesbart uansett lysinnfall, selv skrått fra siden. At sidekantene på kilerammen forblir hvite , tolker jeg som et bevisst valg: Sett forfra forsvinner de, sett i profil rammer de den svarte blokken inn med en smal, lys kant. Formatet er håndterlig, og nettopp derfor virker scenen som en oppslått side, tett og uten kontakt med omverdenen. Fra to meters avstand er bildet knapt mer enn et mørkt rektangel med et lyst laken inni; først når man kommer nærmere, merker man at Mahr har sett på en hele tiden.