Englenes jomfru

Dette er et av de bildene som får det til å bli stille et øyeblikk i verkstedet. Øverst til høyre ligger en fiolinbue på tvers av en engels hvite erme, så fin at den knapt er bredere enn en tråd i stoffet under. Derfra vandrer blikket mot midten: Et barn sover på morens fang, med hodet vendt til siden og knyttnevene halvåpne. Maria bærer et lyst slør og en kjole i dypblått som faller over en steinsokkel og ned i gresset på bakken. Tre engler står tett bak henne, med fiolin og mandolin, og spiller så stille at ingen våkner. Bakgrunnen forblir nesten svart, bare vingene fanger opp litt lys. William-Adolphe Bouguereau malte scenen i 1881, på høydepunktet av den franske salongmaleriet. Glatt hud, klare konturer, hver eneste rynke på sin plass. Man kan kalle det kjølig. Jeg ser fremfor alt hvor rolig gruppen fremstår - og jeg blir hver gang fascinert av buen.

Verket er lite, 20 x 29 cm, og det passer til denne stillheten. Ria, en smal bronse-ramme, er bare 23 mm bred foran, men stikker 41 mm ut fra veggen. Bildet blir dermed som en kasse med kropp. Foran løper et bånd av pregede blader, med mørk patina imellom, og i endene skinner kobberet gjennom. Man kjenner det med tommelen. Lerretet «Leonardo» viser vevingen åpent: I barnets ansikt kommer vevstrukturen frem gjennom hudtonene, i den svarte bakgrunnen ligger den som et grovt tøy. Satinglansen forblir dempet, uten glass imellom. På fiolinkroppen ser man trykklaget som et hårfint lag over stoffet, og treets årer forblir synlige. Her har noen en spesiell smak - og et godt øye for rammen. Bladrekken ender i hjørnene med en liten forskyvning, som kan sees nederst til venstre, der det blå i kappen møter bronse. Det plager meg ikke. Det viser at det er hender som har vært i sving her.