Et mykt skimmer beveger seg over den gule bakgrunnen så snart man endrer synsvinkel foran bildet - den satinert overflaten på Leonardo-lerretet reflekterer ikke lyset skarpt, men lar det gli over flaten. På denne flaten står en ung kvinne i en åpen, mønstret drakt, med viften foran brystet og hodet vendt i profil. Rundt henne utbreder Gustav Klimt en fauna og flora slik han kjente den fra østasiatiske tekstiler: en føniks med lang hale, en trane, lotusblomster, alt på strålende gult. Klimt maler bildet i 1917, det siste året før sin død, og det står fremdeles på staffeliet i atelieret hans da han dør i februar 1918. Den gyldne fasen ligger for lengst bak ham; i stedet for bladgull er det her fargen selv som bærer glansen - friere, løsere, nesten munter.
Nettopp denne glansen synliggjør fremstillingsprosessen, uten å overdrive den. Sett forfra forblir maleriets overflate rolig og fargerik; først når man ser det fra siden, legger det seg en jevn glans over det gule, mens de mørkeblå delene av kappen forblir matt - en forskjell man faktisk først legger merke til i forbifarten, men som man deretter stadig søker etter. Rammen «Ava» spiller det samme spillet med andre midler: Den brede, buede gulllisten fanger rommets lys som en lang, varm strøm, og mellom den sørger mørke riper i forgyllingen for at ingenting virker nytt eller glatt. Med sine 48 x 48 cm forblir helheten et konsentrert kvadrat som opptar forbausende mye av veggen. At nettopp dette lyse, løse bildet er blant Klimts siste, gir det i et tilbakeblikk noe forsonende - her henger det uten noen form for tyngde.
×
+43 4257 29415
support@meisterdrucke.com
Mo-Do: 7:00 - 16:00 | Fr: 7:00 - 13:00
