Amor og psyke som barn, Det første kysset, 1890.

Det smale høyformatet gir de to barnefigurene mye høyde og knapt noe rom til sidene. Dermed virker omfavnelsen deres desto mer tett. Amor står på en sky og lener seg mot Psyche, og kysset hans treffer kinnet hennes. Hun senker øyelokkene og legger armene foran brystet, mens han omfavner henne fast. Bak kroppene åpner det seg to svært forskjellige par vinger: til venstre lyse fjærvinger, til høyre en større sommerfuglvinge med en mørk øyeflekk. Det dype blået i tøyet setter den eneste kraftige fargen i den ellers lyse scenen. Skyer og bakgrunn smelter nesten sammen, slik at barna ser ut til å sveve snarere enn å sitte. Lyse hudtoner og myke skygger preger bildet. Ingenting er påtrengende, selv kysset forblir stille. Bouguereau malte scenen i 1890. Som fransk representant for det akademiske maleriet i det 19. århundre står han for presis figurtegning, idealiserte kropper og jevne overganger. Her behandler han myten ikke som en dramatisk kjærlighetshistorie, men gjør Amor og Psyche til to barn. Det første kysset blir et øyeblikk som nesten virker sjenert.

I dette verket kommer det høye formatet på 58 × 97 cm. Lerretet Leonardo, med sin satinert overflate, gjengir de fine nyansene i huden og de utflytende skyene uten skarpe overganger. Det mangler passepartout, og det er heller ikke glass foran bildet - lerretet forblir direkte synlig. På utsiden setter Ava en kraftig avslutning. Gultrammen har en merkbar tyngde og gir den smale bildeflaten en fast avgrensning. Sett forfra fremstår gullet lyst og helhetlig, mens det i den brede rammen går over i brunlige skygger. Fine mørke flekker og lette uregelmessigheter fjerner enhver steril ensartethet fra flaten; langs de smale kantene er det igjen et klarere gullgult. I hjørnene blir jeg stående og ser lenge: Der møtes de ulike gullsoneene på en ren måte. Det jeg liker ved denne innrammingen, er at den ikke bagatelliserer det lette motivet, men behandler det som et klassisk figurbilde. Rammen fremstår dermed merkbart kraftigere enn selve scenen - et bevisst valg, ikke en tilfeldig innramming. Til slutt er det likevel den uvanlige tanken bak maleriet som setter seg fast: To berømte kjærlighetsfigurer fremstår som barn, og myten begynner med et forsiktig kyss på kinnet.