En bred elv renner mellom grønne bredder inn i et fjellandskap, hvor høye skyer samler seg over. I forgrunnen krysser en smal båt det rolige vannet; fem figurer sitter og står i den, noen med lange stenger eller årer. Lenger bak står en annen båt med sin oransje mast mot det grønne ved bredden. Palmer markerer overgangen fra elven til skogen på venstre side, mens de trappetrinnsformede fjellkjeden leder blikket helt til horisonten. Oker, olivengrønt og dempet blått preger fargepaletten. Lyset forblir mykt og sprer seg over himmelen, fjellsidene og tretoppene, uten å fremheve et enkelt område på en skarp måte. Johann Moritz Rugendas ordner landskapet i 1835 i klare dybdelag: vann, vegetasjon, fjell og himmel følger etter hverandre, mens de menneskelige figurene fremstår små i det vidstrakte naturrommet. Dermed forenes topografisk nøyaktighet med en rolig, nesten observerende stemning.
I denne utførelsen bærer det matte lerretet «Salvador» motivet uten glass; «Amelie» rammer inn flaten i svart med en smal gullkant. Det man blir sittende fast ved når man betrakter det ferdige verket, er den lille seilbåten midt i elven. Dens mørke skrog, den buede hvite seilresten og den oransje masten fremstår tydelig adskilt fra hverandre i trykket, selv om de bare opptar noen få centimeter i landskapet. Selv den korte speilingen under båten forblir tydelig og knytter den sammen med vannets horisontale linjer. Også i den fremste båten har figurene gjenkjennelige holdninger: en oppreist overkropp, bøyde hoder og skråstilte stenger danner en liten sekvens av bevegelser. Man kunne innvende at detaljene er ørsmå - men nettopp forholdet mellom de små båtene og de skogkledde høydene gjør motivets romlige vidde så forståelig.