Ordspråk (olje)

Mellom mørke hytter og lyse stier strekker landsbyen seg ned mot det fjerne vannet. Overalt skjer det noe. Folk klatrer opp på takene. En lener seg ut av et vindu. Andre sleper på ting, krangler eller forsvinner halvt inn i bygningene. Hver eneste lille handling oversetter et ordtak til synlig komikk, og samtidig handler det om menneskelige særegenheter og tåpeligheter. Bildet feller ingen høyrøstede dommer, det observerer nøkternt. Okkertoner, brunt og dempet grønt preger scenen, mens røde og hvite klær setter små signaler i mylderet. Lyset fordeler seg jevnt og etterlater knapt et rolig sted. Med slike tettbefolkede fremstillinger står Pieter Brueghel den yngre i bildetradisjonen til sin far, Pieter Bruegel den eldre. Det er forbløffende hvor lettfigurene er å følge med på i et format på 65 × 47 centimeter - og likevel er det umulig å ta det hele inn med ett blikk. Stadig glir en ny hendelse frem fra bakgrunnen.

Rundt denne overfloden trekker Annelie en bred ramme i dypblått og gull. Når det gjelder et historisk motiv, kommer dette i første omgang som en overraskelse. En vanlig gullramme ville nok bare ha forsterket de jordnære fargene, men her oppstår det mer spenning: Det blå står kjølig i kontrast til de brune takene og de svarte klærne. Gullfargede årer går gjennom den 66 millimeter brede rammen og finner sin motstykke i de ockergule veggene og åkrene. På innsiden trekker en gullkant en tydelig grense, på utsiden følger enda en smal gullkant, og mellom disse virker det blå stedvis nesten svart. Lerretet «Leonardo» med satengert overflate sitter i rammen uten glass og passepartout; på sidene løper det speilvendte motivet rundt på sperrammen. Jeg blir stående ved høyre bildekant: Der kommer det mørke blå så nær de skyggefulle hyttene at små figurer først forsvinner mellom brunt og svart - for så å dukke opp igjen ved neste blikk. Det er nettopp denne gjenoppdagelsen som ikke tar slutt i dette bildet.