Blomsten øverst, frukten nederst - slik deler denne tavlen pæretreet fra Pollviller inn i to deler, adskilt av en smal stripe med tom bakgrunn. Den blomstrende grenen fyller den øvre halvdelen av bildet med et tett hvitt blomsterstand, hvis mørkerøde støvtråder ligger som fine prikker over de takkede bladene; under henger fem rundete frukter i varm rustbrun farge på lange stilker, flankert av en oppskåret pære som avslører det femstrålige kjernehuset. Over det hele står det nøkternt «T. 6. Nr. 58.» - Vitenskap og illustrasjon smelter her sammen, slik det er typisk for botaniske illustrasjoner rundt 1800. Forbildet stammer fra Pierre-Joseph Redouté, den trolig mest berømte plantekunstneren i sin tid, som avbildet en rekke frukttrær for «Nouveau Duhamel du Monceau». Det som gjør disse tavlene så verdifulle den dag i dag, er deres doble natur: nøyaktige nok for botanikeren, vakre nok til å henge på veggen.
Det satinert lerretet er innrammet i «Sinead», en enkel ramme av eikfinér - og i hjørnene ser man hvorfor dette valget fungerer så godt. Gjæringen nederst til høyre slutter så tett at det bare gjenstår en hårfin linje, mens årringene på begge sidene går i forskjellige retninger og gir rammen et levende uttrykk. Ingen lakk som får treet til å virke forseglet; overflaten forblir åpenporet og lys, med enkelte mørkere fiberstriper over den smale synlige kanten. Ved siden av det brutt hvite på bladgrunnen fremstår eiken nesten som en fortsettelse av papirfargen i tre. Det jeg blir sittende fast ved: den lille gravørsignaturen «Gabriel sculp» nederst på kanten står knivskarpt - selv disse få millimeterne med skrift kommer frem uten uskarphet.