Dette bildet plasserer oss midt i dansen: Par i Schwalm-drakter virvler så tett inntil hverandre at det knapt er luft mellom dem - svarte skjørt svinger ut, røde sjal og huer lyser mellom dem som glød, og bare høyt oppe, mellom trestammene, åpner det seg en stripe med blekblå himmel. Carl Bantzer, som rundt 1900 var en av de toneangivende malerne i kunstnerkolonien i Willingshausen, studerte landslivet i Schwalm i Hessen i flere tiår; dette dansemotivet ble skapt i 1898, og man merker fortroligheten i komposisjonen. Ingen ansikter poserer her; mennene med pelsluer ser konsentrerte, nesten alvorlige ut, mens kvinnene vender ryggen til oss - man står ikke foran scenen, men nesten midt i den. De broderte skuldertørklærne blir til flimrende fargefelt av rødt, gull og grønt, mens det svarte i skjørtene bærer bevegelsen. Dette bildet ligger nøyaktig midt mellom et folkloristisk dokument og moderne malerkunst: Drakten er nøyaktig observert, men penselen tenker allerede impresjonistisk, i flekker og svinger i stedet for konturer.
På veggen virker det horisontale formatet på 68 x 39 cm større enn tallene skulle tilsi - dansen strekker seg som et bredt bånd gjennom rommet, og fordi figurene er avskåret, ser det ut som om trengselen til venstre og høyre fortsetter utover rammen. Allerede fra noen meters avstand stikker de røde draktsjalene seg ut; ansiktene dukker først opp når man kommer nærmere, og blikket blir faktisk fanget av et av de alvorlige mannsansiktene. Dekorrammen Alia, et flatt profil i ebenholtsfarge, omkranser det satinert lerretet: Når man ser nøye etter, avslører den mørke brune fargen en treåring - altså ikke et hardt svart, men en nyanse som harmonerer med skyggene i bildet. Nettopp fordi profilen forblir så enkel, gir den bevegelsen i bildet all den plassen den trenger. Der Bantzers penselstrøk løper over lerretets struktur, oppstår en stille dybde som gjør trykket til noe kroppslig - det er dette samspillet mellom det svingende bildet og den rolige kanten som overbeviser i denne utførelsen.