Østerrike, Wien, De dårlige mødrene

En kvinne henger i de nakne grenene på et krummet tre, med håret blåst inn mellom grenene av vinden, mens et barnehode presser seg mot brystet hennes - rundt henne er det ingenting annet enn snø, en fiolett skimrende høydal, fjerne fjelltopper i kveldens siste lys. Giovanni Segantini malte denne scenen i 1894 som en del av sin såkalte Nirvana-syklus, inspirert av et dikt som fordømmer mødre som har forlatt barna sine: De vandrer fortapt gjennom en iskald mellomverden, inntil forsoningen med barnet frelser dem. Det som høres moralsk strengt ut, fremstår i bildet først og fremst som stille og svevende. Symbolisten og divisionisten, som tilbrakte sine siste år i Engadin-fjellene, setter sammen landskapet av tusenvis av fine fargetråder - syrin, oker, kaldt blått - slik at snøen ser ut til å glitre og horisonten gløder som en tynn gullstripe. Figuren selv forblir halvgjennomsiktig, mer en åpenbaring enn en kropp, og nettopp denne balansen mellom temaets alvor og maleriets ømhet gjør verket så gripende.

Denne utførelsen oversetter dette til et utstrakt liggende format på 68 x 35 cm, som på veggen nesten virker som et panoramavindu: Landskapet strekker seg i bredden, mens treet med den fengslede kvinnen utgjør det eneste vertikale innslaget. Uten ramme, som et oppspent lerret med trykte kanter rundt hele omkretsen, henger verket fritt foran veggen - fjellkjeden fortsetter til venstre rundt sideflaten, noe som gir det flate formatet ekstra dybde. Fra to-tre meters avstand fremstår helheten som en rolig fargestripe; først når man kommer nærmere, kommer Segantinis spinnende streker til syne, og den satengaktige overflaten på Leonardo-lerretet får gulltonen ved horisonten til å gløde svakt - et detalj man blir værende ved lenger enn forventet. Under den nedre kanten kaster rammeverket en smal skygge; dermed fremstår bildet tydelig i rommet, i stedet for å «klebe» seg fast til veggen.

Nettopp fordi formatet er så lavt, trenger ingenting seg på - man går forbi det, blir stående, går nærmere. Over en skjenk eller alene på en rolig vegg utvikler denne flate stripen «Winter» en tiltrekningskraft som større formater ofte ikke klarer å oppnå.