Ingen opptreden, intet publikum - bare en ung kvinne som i skyggen av mørke grener tar tak i mandolinen sin og stirrer ut i tomrommet, som om hun allerede lytter etter den neste tonen. Anselm Feuerbach malte denne «mandolinspilleren» i 1865, og scenen lever nettopp av denne uformellheten: den hvite blusen løst over skulderen, over den den mørkerøde kappen, bak den nesten svart løvverk, hvorfra et par røde blomster lyser frem. Profilen forblir alvorlig, helt opptatt av musikken. Nanna Risi nevnes ofte som modell, romersken som Feuerbach malte gjentatte ganger i disse årene - en historie man absolutt tror på når man ser ansiktet med dets antikkinspirerte, rolige strenghet. Nederst til venstre sitter signaturen, tynn og flytende trukket, rett over bordkanten.
Det hele er trykt på Leonardo, et satinert lerret, i formatet 48 x 62 cm. Den som går tett på, for eksempel ved den gylne øreringen, ser det fine rasteret i vevet løpe gjennom kinnet og halsen: De mørke partiene sluker det nesten, de lyse avslører det - slik får overflaten en diskret kroppslighet som kommer nærmere et oljemaleri enn man forventer. Først senere blir rammen merkbar: Luisa, en gullprofil produsert i Østerrike, 76 mm bred, hvis tre trinnvise linjer leder blikket innover. En kraftig ramme for et så stille motiv, men nettopp det bærer - vekt på utsiden, ro på innsiden. Her henger altså et verk fra Feuerbachs år i Roma, da han malte sine mest rolige bilder.