Judith

Over Judiths hode står navnene som inngravert i den gylne bakgrunnen - «Judith» og «Holofernes» - og under dem ser hun på betrakteren med halvveis senkede øyelokk, leppene lett åpne, kragen av gull og edelstener trukket høyt opp rundt halsen. Av den halshuggede hærføreren viser Klimt bare en del av ansiktet helt til høyre i bildet, halvt i mørket, nesten tilfeldig berørt av hennes hånd. Det er dette som er det provoserende ved dette bildet fra 1901: ikke en from heltinne fra Det gamle testamente, men en kvinne fra Wien ved århundreskiftet, selvsikker, triumferende, sensuell. Stiliserte fikentrær og ornamentale fliser fyller bakgrunnen, alt i det gullet som preger Klimts verk fra disse årene - i kontrast til den myke, nesten tilslørte malingen av ansiktet og kroppen. Nettopp i dette samspillet mellom den harde, ornamentale flaten og den levende huden ligger spenningen som fremdeles preger bildet i dag.

Og dette gullet får her en motpol: Leonie, et profil av ekte tre i dypt svart, hvis indre kant, blankforgylt, fører inn mot bildeflaten. Når blikket beveger seg fra utsiden og innover, skifter det tre ganger i temperatur - matt svart, deretter den smale, kjølig glinsende gullstripen, og til slutt motivets varme, brutt okerfarge. Kantfargen er lysere og glattere enn Klimts gull, som på lerretet snarere virker som preget metall, matt og brunaktig skimrende; nettopp denne forskjellen hindrer at ramme og bilde smelter sammen. Det svarte finner på sin side slektninger i motivet: i Judiths mørke hår, i trærnes konturer, i de blå prikkene på kjolen hennes, som på det satinerte lerretet nesten ser ut som små lakkprikker - blikket blir faktisk hengende ved denne detaljen. En smal skyggespalte skiller gullkanten fra trykket, slik at lerretet står fritt foran falsen. Mer trengs ikke her, alt annet ville bare overvelde bildet.

Klimts Judith hører til de bildene som krever nærhet - først når man står tett foran det, oppløses den gylne bakgrunnen i skjell, rosetter og spiraler. I stående format på 34 x 67 cm henger det på en lys vegg som en mørk, smal stele, og den svart-gylne rammen sørger for at det umiddelbart tar plass i rommet, selv fra noen meters avstand.