Wilhelmine Luise prinsesse av Preussen

Rundt i et kvadrat: Schadow plasserer portrettet i et tondo og fyller de fire hjørnene med malte akantusrelieffer, som om portrettet allerede var hugget i stein. I midten sitter Wilhelmine Luise, prinsesse av Preussen, foran en gråskinnende damastbakgrunn - det mørke håret er satt opp i sneglekrøller, på pannen har hun et smalt perlesmykke, og rundt halsen bærer hun et enkeltradet perlekjede. En hånd holder sammen den pelsbesatte kappen som faller over den lilla silkekjolen; blikket glir rolig, nesten granskende, forbi betrakteren. Schadow, sønn av billedhuggeren Johann Gottfried Schadow og fra 1826 direktør ved Kunstakademiet i Düsseldorf, malte portrettet i 1840 med den glatte, porselenslignende omhu som preget portrettkunsten i Düsseldorf i disse årene. Ingenting i bildet trenger seg på - det hviler i seg selv, båret av de dempede nyansene av grått, fiolett og brunt, og nettopp denne tilbakeholdenheten gir den unge kvinnen hennes stille autoritet.

Når bildet henges opp, blir det tydelig hvor nøyaktig fargene griper inn i hverandre: Det grønne i rammen «Lydia», gjennomtrengt av gyldne årer, fremstår i første omgang som en egen klang ved siden av bildet - inntil man oppdager det mørke grønne i den fløyelsaktige kappen som titter frem under pelsen, og de to plutselig hører sammen. I mellom dem fungerer fileten «Andrea» med sin fine perlekant, der gullet flyter over i de malte relieffkiler, slik at det knapt lenger er mulig å skille mellom malt og ekte ornamentikk. I det nedre hjørnet av rammen blir lagdelingen tydeligst: på utsiden flekket gull, deretter den brede grønne kanten med sine kobberfargede åpninger, på innsiden igjen gull - en sekvens som bokstavelig talt komprimerer det kvadratiske formatet på 48 x 48 cm inn mot billedfeltet. Sett på nært hold gjengir det satinert lerretet «Leonardo» de myke overgangene i ansiktet uten skarphet; selv de bittesmå lyspunktene i de brune øynene sitter nøyaktig der Schadow har plassert dem.

Sjelden passer et rammevalg så logisk: Det grønngule i Lydia viderefører ganske enkelt fargespillet fra fløyel, pels og malt relieff utover, og portrettet virker dermed mindre innrammet enn videreført - en overgang som merkbart kommer den hofflige alvoren i portrettet til gode.