Broen ved Grez, 1883

En roer glir i den lange båten fra venstre kant av bildet mot steinbroen. Lenger bak sitter et par i en annen båt. En lys parasoll utgjør der den minste og samtidig mest iøynefallende fargeflekken. Til høyre rager to brobuer opp av det mørke vannet. Refleksjonene deres forlenger murverket nedover. På den motsatte bredden står en tett rekke med trær. Lys bryter frem mellom stammene. Det når imidlertid vannet bare i spredte flekker. Blått, grønt og grått preger utsikten. Lys rosa og dempet hvitt gir liv til midten. Det brede tverrformatet følger elvens løp og gir god plass mellom båtene. Slik skapes bevegelse uten hastverk. Alt ser ut til å være i en slags limbo et øyeblikk. John Lavery malte scenen i 1883. Den irske kunstneren tilhører malerkunsten fra slutten av 1800-tallet. Her knytter han ikke landskap og figurer sammen med skarpe konturer. Korte streker og åpne fargeflater er nok. Spesielt på vannet oppløses gjenstandene nesten i reflekser. Bare broen utgjør en fast masse som står i kontrast til dette. Nederst til høyre står Laverys signatur og årstallet. Også disse er små. Bildet trenger ingen store gestus. Spenningen ligger mellom den rolige elven og menneskene som krysser den.

Dette verket utbreder elvelandskapet over 69 x 28 centimeter. Leonardo, det satinert lerretet, bærer motivet uten glass og uten passepartout - lyset treffer altså overflaten direkte. Sett forfra virker glansen rolig, de mørke tregruppene forblir tydelig synlige. Går man til siden, endrer dette seg merkbart: En lys refleks strekker seg over den midterste båten og lar figurene i den kortvarig tåke sammen i et mykt skinn. Over de lyse vannpartiene vokser denne refleksen til et bredere område, mens den forblir smalere og kjøligere på de mørke områdene. Dette passer forbausende godt til den malte speilingen, selv om sterkt sidelys til tider dekker enkelte konturer. Noemi rammer inn lerretet med en smal gulllist; små forhøyninger fanger punktvise lysreflekser, mens de patinerte fordypningene forblir mørke. Nær det nedre høyre hjørnet ligger Laverys signatur under et mykt glansskinn på overflaten - et detalj som blikket gjerne hviler kort på. Vipper man hodet videre til siden, vandrer det lyse skimret fra signaturen over det blågrå vannet og ender ved den indre gullkanten.