Roser og solsikker

På rosene løper mørkerøde linjer over det bleke rosa, som om fargen nettopp hadde funnet veien gjennom blomstene. Bak dem trenger solsikker, små hvite blomster og tett grønt seg sammen til en tett bukett. Vincent van Gogh malte dette stillebenet i 1886. Vasen står lavt på bordet, og blomstene sprer seg oppover og ut til sidene. Ingen har ordnet noe her. Noen blomsterhoder åpner seg, andre bøyer seg allerede. Det er nettopp der spenningen ligger. Van Gogh viser blomstring og forfall i samme kar. Gult står for ham for varme, glede og vennskap; det lyser i solsikkene, men dekker verken de mørke kjernene eller de visne kantene. Til høyre flammer bakgrunnen i rødt og oransje. Til venstre forsterker brunt, grønt og svart scenen. Dette er ikke en behagelig blomsterbukett, snarere et bevegelig bilde av livskraft og forgjengelighet.

Vi har trykket verket på Leonardo Satin. Den satinert overflaten gjør hvert enkelt fargestrøk tydelig, også de korte strekene i rosene. Når jeg rammer inn verket, retter jeg inn den gylne kanten av Lychorida mot det nedre hjørnet, tar et skritt tilbake og blir stående der en stund. Derfra forstår man rammen best. På innsiden trekker gullet en linje. Bak den åpner det seg en hulning i lysbrunt, før det brede svart setter punktum. Denne rekkefølgen virker bestemt, nesten litt streng. For mange blomsterbilder ville dette vært for hardt for meg, men dette bildet krever ingen delikat innramming. Uten passepartout og glass forblir fremstillingen umiddelbar. Med sine 58 x 48 centimeter beholder den noe nært, nesten bordstørrelse. Til slutt er det de lett bøyde solsikkene som setter tonen: De gule bladene stråler fortsatt, men holdningen deres forteller allerede om forfallet.