Nellik, lilje, lilje, rose

I hagen ved Broadway i Cotswolds står to jenter mellom liljer og roser og tenner papirlykter. Det oransje lyset fra lanternene faller på hendene og ansiktene deres, og de hvite kjolene virker nesten gjennomsiktige i det malvefargede kveldslyset. Bak dem tetter løvet seg til et dypt blågrønt, og spredte blomster setter rosa og fiolette prikker. De bøyde hodene, de forsiktige bevegelsene - det er noe høytidelig over scenen, og likevel forblir den et kjent øyeblikk av barnslig konsentrasjon, der man uvilkårlig selv blir mer stille. John Singer Sargent, først og fremst kjent som sin tids amerikanske portrettmaler, begynte på maleriet i 1885 og arbeidet med det gjennom to malersesonger. Hver kveld har han bare noen få minutter med nettopp det skumringslyset der farger og konturer smelter sammen. Gang på gang legger han pensel og palett klar, lar modellene innta posisjonene sine og bearbeider det han ikke er fornøyd med neste dag. Han beskjærer til og med lerretet for å stramme inn komposisjonen rundt de to figurene. At denne tålmodighetsprøven har resultert i et så lett bilde, er for meg det mest forbløffende ved det hele.

Når bildet henges opp, blir det tydelig hvor passende svart er for dette verket. «Friedegarde» går direkte over i den nattblå hagen, uten at noen passepartout bryter overgangen. Nederst til høyre, der lilla roser stikker frem fra mørkt løvverk, smelter rammen nesten sammen med bakgrunnen. Man leter kort etter grensen. Desto tydeligere lyser de korallrøde lanternene og de lyse draktene frem fra dypet. Langs den øvre kanten gjelder det samme forholdet: De hvite liljene møter der den svarte konturen og får økt klarhet uten å bli harde. Lerretet «Salvador» med matt overflate bærer Sargents løse penselstrøk på en rolig måte og unngår en glans som ville ha lysnet opp skumringsfargene. Riktignok krever så mye svart i et allerede mørkt rom en lampe i nærheten - men da fungerer kombinasjonen virkelig.

Sett på litt avstand fremstår scenen som en kort kveld som lyktene fremdeles holder fast ved. På nært hold gir de synlige fargenebildet en dybde som man har lyst til å følge med fingrene, mens Friedegardes svart holder bildet og rammen sammen til en helhet som man først ved et andre blikk oppfatter som et bevisst valg.