Lesende jente, 1874

En ung kvinne sitter og leser, helt oppslukt av boken sin - så dypt at hun ikke engang legger merke til betrakteren. Pierre-Auguste Renoir maler «Lesende jente» (også kalt «La liseuse») i 1874, i impresjonismens opprinnelsesår, og bildet fanger nettopp det som denne bevegelsen står for: et hverdagslig øyeblikk, festet i raske, løse penselstrøk. Lyset kommer her ikke utenfra, men tilsynelatende fra selve boken - de lyse sidene kaster et varmt skinn oppover mot det nedadvendte ansiktet, den oransjerøde jaboten ved kragen og det blonde, oppsatte håret. Kinnene fremstår i rosa- og ferskenfarger, leppene er lett åpne, øynene nesten lukket under mørke øyevipper. Som kontrast bruker Renoir det dype blå-svarte i klærne og en skissemessig bakgrunn i blågrått, der en lys vindusstripe anes til venstre. Originalen i olje på lerret henger i dag på Muséed’Orsay i Paris og regnes som et av malerens mest intime portretter - ingen posering, ingen iscenesettelse, bare konsentrasjon og varme.

Denne utførelsen måler 40 x 50 cm og er laget på Leonardo, et satinert lerret som kommer forbløffende nær originalens oljeaktige karakter. Dette kommer tydeligst til syne der lyset fra boken treffer jaboten: Orangerøde og gule penselstrøk ligger synlig oppå hverandre, og man kan følge Renoirs penselretning og se hvordan han har bygget opp lyset i korte, nesten flimrende streker. Også i ansiktet gjengir trykket mer enn man skulle tro på avstand - fine sprekker i den aldrende fargefilmen strekker seg over pannen og kinnet, krakeléet i originalen forblir synlig som et delikat nettverk, uten å forstyrre de myke hudtonene. På hånden som holder boken, smelter fingrene sammen i akkurat den uskarpheten som Renoir ønsket. Trykket skaper ingen skarpe kanter, men lar overgangen mellom huden og det mørke omslaget forbli åpen. Det er nettopp her blikket faktisk blir fanget. Selv signaturen i venstre bildekant, halvt nedsenket i bakgrunnens blågrå farge, er lesbar. Passepartout og glass mangler bevisst - ingenting står mellom betrakteren og overflaten.

Kile-rammen fører motivet videre speilvendt rundt kantene: På siden går det mørkeblå bakgrunnsfargen med sine gulaktige innslag over kanten, og øverst fortsetter den livlige penselstrøken. Slik henger verket rammeløst på veggen, og bildeflaten slutter ikke brått noe sted - i det øvre hjørnet slutter lerretet pent rundt kanten, og folden sitter nøyaktig i hjørnet. En enkel løsning som passer godt til det diskrete motivet.