De siste steinene forsvinner så vidt innenfor den hvite kanten i et felt som nesten ikke har noen ende helt til den lave horisonten. Midt i dette karrige vidder ligger en gammel landarbeider utstrakt på bakken; de skitne klærne, de tunge skoene og den kraftløse, hengende armen vitner om fysisk arbeid, allerede før tittelen nevner det. En kvinne kneler bak ham, støtter overkroppen hans og roper om hjelp med åpen munn. Men den nærmeste gården fremstår bare som en ørliten flekk i det fjerne. Hans Andersen Brendekilde komprimerer denne scenen i 1889 til et bilde av sosial nød: Om mannen er utmattet, bevisstløs eller allerede død, forblir uklart. Den andre tittelen «Martyren» forsterker budskapet. Her er det ikke en helgen som lider ved et alter, men en landarbeider på steinete jord, bokstavelig talt slått ned av sitt arbeid. Det diffuse lyset fra den overskyede himmelen kjenner ingen trøstende solstråle; brunt, grått og matt blått preger flaten, mens det røde på kvinnens erme virker som et kort alarmrop.
Når man betrakter dette verket på det satinert lerretet «Leonardo», lønner det seg å stoppe opp litt lenger ved nettopp disse to figurene. Trykket gjengir de smale stripene på skjorten like tydelig som smussflekkene på det blå forkleet. Det er mannens ansikt man blir lengst ved: De halvåpne øynene søker ikke noe fast punkt, små rødlige merker sitter på pannen og kinnet, og det grå skjegget skiller seg fremdeles ut mot den brune åkeren. Også kvinnens anspente hånd er tydelig å se, selv om hennes bevegelse og hans tunge kropp er tett sammenflettet. En tre centimeter bred hvit kant er en synlig del av utførelsen og skiller den kvelende scenen fra rammen uten å fremstå som et passepartout - denne avstanden gjør scenen godt. Sinead rammer inn verket, som måler 63 x 48 centimeter, med en smal eikefiner. Nær den høyre bildekanten slutter den pløyde brune fargen nøyaktig ved den hvite kanten.